Kapittel 38; Du kom ikke

970 68 53
                                    


TAYLOR

Jeg sitter og blar gjennom kamerarullen på mobilen da det banker på døren. Vanligvis ville jeg ikke ha åpnet den, rett og slett fordi jeg er alt for klein til å møte noen uten å være forberedt. Det skjedde haugevis med ganger etter Madison forsvant, og enda noen ganger dagene etter begravelsen.

Men nå har det nesten gått en måned, og jeg kan ikke la være å tenke at hvis dette er enda noen som prøver å vise sin medfølelse etter begravelsen, så er de litt seine.

Dessverre er ikke foreldrene mine her, og personen bare fortsetter å banke, så jeg river meg vekk fra sengen og subber bort mot døren. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg ser helt jævlig ut, men akkurat nå bryr jeg meg ikke. Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bry meg igjen, og jeg vet ikke om jeg bryr meg om dét heller en gang. Jeg bryr meg ikke om noenting, for å være helt ærlig.

Da det tredje banket kommer, blir jeg nesten irritert. Hva er klokken, egentlig? Ti? Hvorfor i huleste kommer noen en måned etter begravelsen, klokken ti på kvelden?

Jeg skjønner helt ærlig ikke hvorfor de kommer i det hele tatt. Det er litt latterlig, spør du meg. De kunne like så gjerne ha levert dem med et kort som sier: "Beklager for at bestevennen din døde, her har du noen blomster du kan stirre på i stedet."

Jo takk, du.

Jeg sukker og river den opp, og forventer å se en gavekurv eller noe likende. Kanskje et lite kort. Kanskje noen blomster.

Men utenfor står tre gutter, og jeg gjenkjenner dem straks. I et øyeblikk er jeg målløs, og kan ikke annet enn å stirre inn i de tre par øynene utenfor døren min.

"Calum? Michael? Luke?" Utbryter jeg, før alle tre nærmest kaster seg over meg. "Når kom dere tilbake?" Jeg blir stående keitete imens de alle klemmer meg, for sjokkert til å en gang kunne røre meg.

"For tjue minutter siden," flirer Calum, før han legger merke til hvordan jeg ser ut og rynker brynene. Han er for snill til å kommentere på det, men jeg ser det i blikket hans hvordan han stirrer på sirklene under øynene mine, flokene i håret, den alt for store joggebuksen. Det ser ut som jeg ikke har forlatt huset på årevis.

Jeg kan ikke akkurat dømme ham, jeg ville stirret sånn på meg selv også. Jeg er en katastrofe. Den eneste jeg har snakket med disse dagene, er Connor hver gang han har kommet innom og sørget for at jeg ikke har skrumpet helt inn, der jeg sitter innelåst på rommet mitt.

"Whoah, Taylor-" utbryter Michael, som ikke har like mye filter som Calum. "Har du overlevd tredje verdenskrig?"

Jeg ler, men alle guttene ser bare bekymrede på meg, uten å le med. Jeg må innrømme jeg føler meg ekstremt ukomfortabel, enda jeg selvfølgelig har savnet dem. På den korte tiden vi var sammen forrige gang, ble jeg ganske godt kjent med dem. Likevel er det så mye de har gått glipp av og så mye som har skjedd, og jeg tror ikke jeg er den samme som jeg var første gangen vi møttes.

"Jeg har bare sovet litt dårlig," mumler jeg omsider, og guttene flirer. Latterene deres er fremdeles smittsomme og barnlige, og jeg innser at til tross for hvor mye som har skjedd her, virker det som de australske guttene er nøyaktig de samme.

"Vel, det blir ikke mye søvn i natt heller. Vi skal se på Camp Rock 2."

"Hva?" Ordet triller ut av munnen min før jeg i det hele tatt kan stoppe det.

"Duh, det er en tradisjon nå, Tay. Respekter tradisjonen - og Demi Lovato," sier Michael. Jeg skal til å protestere, men de tar tak i meg og begynner å hale meg med, totalt blinde for det faktum at jeg prøver å kjempe imot. Men lille meg mot tre kjemper går dårlig, og til slutt gir jeg opp og lar meg selv bli dratt over veien, til jeg står ved Ashtons dør.

Carry OnWhere stories live. Discover now