Carry On

Kapittel 39; Egoistisk

TAYLOR

Jeg pleide å like å sitte på verandaen. Det føltes som om jeg stengte ute alt sammen hver gang jeg lukket døren bak meg og lot tankene vandre, med føttene dinglende fra kanten av gelenderet. Det føltes som om jeg ved å studere andres liv fra avstand kunne glemme at jeg hadde et eget, i hvert fall for en stund.

Nå ser jeg bare huset hennes, på døren som ikke lenger er riktig farge, og på familien som nå har flyttet inn i den. Og jeg vet at et eller annet sted der inne sitter Ashton, og en del av meg ønsker å gå inn der, sette på en eller annen av de utallige CD-ene hans, og diskutere noe fullstendig annet enn begravelser med en gutt som faktisk vet hvordan det føles å være i en.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så såret over at han ikke dukket opp. Hva forventet jeg? At han skulle komme dit, til en begravelse til en jente han bare har hørt om, bare fordi nabojenta ville ha han der? Bare fordi vi hang rundt på en musikksjappe et par ganger?

Da døren hans åpnes, er jeg overbevist om å se ham. Magen min vrenger seg og blikket mitt river seg straks bort, men jeg merker fort at det ikke er ham. Når jeg endelig ser opp, treffer blikket en blondine.

Luke står med hendene i lommene og ser litt smånervøs ut. Jeg sier ikke noe. Jeg kan allerede se på ham hva han kom for å si, og jeg vil ikke høre det.

Han setter seg i stolen ovenfor meg, men blikket mitt er fryst i motsatt retning. Jeg kan såvidt skimte ham i øyenkroken; han virker nedfor. Alle virker nedfor for tiden. Enten det, eller så har jeg bare begynt å legge merke til det mer enn før.

Jeg kan se ham åpne munnen og lukke den igjen gjentatte ganger, antakelig for nervøs til å snakke. Uten å se på ham kan jeg likevel merke blikket hans fare fra meg og til gulvet, som om han ikke vet hvor han skal gjøre av det.

"Jeg synes du er egoistisk," sier han til slutt, og sakte vandrer øynene mine tilbake til ham. En rynke vokser i pannen min idet jeg stirrer sjokkert på den blonde gutten, som vanligvis er så stille.

"Du kom hit bare for å fortelle meg at jeg er egoistisk?" Spør jeg tvilende. Jeg er ikke irritert, ikke fornærmet, bare forvirret.

Luke biter seg i leppa, men virker fast bestemt på å fortsette. Han gjør dette for Ashton, det er jeg sikker på. Til å være den mest stille av dem, virker det som om de to er ganske nærme.

Han rister på hodet og trekker pusten. "Da Delilah døde," begynner han, før han innser at jeg ikke en gang har hørt navnet hennes. Ashtons gamle kjæreste - jenta som døde. Delilah.

"Da kjæresten hans døde," retter han, og begynner på nytt. "Nektet han å snakke med noen. I ukesvis. Vi prøvde å ringe, å banke på, vi gjorde alt vi kunne, men han nektet å snakke med noen av oss."

Jeg ser for meg tre gutter fortvilet prøve å komme i kontakt med den siste, og rynker pannen sakte. Til tross for at jeg - i hvert fall forsøker på - å ikke bry meg om den ene australske gutten, bryr jeg meg om vennene hans. Jeg kan se for meg frustrasjonen deres over å miste en gutt totalt og vite at uansett hva de gjorde, ville det aldri helt bli nok.

"Jeg vet ikke hva han gjorde de ukene. Jeg så ham knapt. Men jeg vet at han gjorde mye dumt, og at vi muligens kunne ha forhindret det om vi ikke lot ham dytte oss unna. Han ble ikke bedre av det. Han ble verre." Han ser trist ut, men jeg svelger samvittigheten.

Jeg vil ikke høre om hvordan Ashton var før. Jeg vil i grunn ikke høre om den gutten i det hele tatt, mest fordi jeg merker hvordan jeg kommer til å slite for å holde meg selv sint. Det er latterlig, i grunn, å klamre seg til denne følelsen, men så ufattelig mye lettere enn å begynne å snakke med ham igjen.