Carry On

Kapittel 32; Jeg er her

T A Y L O R

"Beklager, men dere må virkelig gå. Dette er avsperret område, en sak for poli-"

"Kan dere bare for en gangs skyld holde kjeft?"

Det foregår en eller annen diskusjon bak meg. Ashton, for andre gang med politimannen.

Men jeg hører ikke hva de sier. Jeg ser ikke hva som skjer. Øynene mine er som limt fast til folkemengden. Tårene renner nedover kinnene mine. Noen holder meg i hånden. Jeg tror det er Ashton. Han sier et eller annet. Stemmen er rolig.

Folkemassen begynner å dele seg. Politimenn jager dem bort. Jeg har lyst til å lukke øynene, til å se bort, men jeg står frosset fast i bakken.

Der, på den kalde steinen like ved vannkanten, i midten av den enorme massen mennesker, ligger noe urørlig på bakken. Noe som definitivt ikke kan være menneskelig. Noe som ikke kan være henne.

"Jeg er lei for det," mumler Ashton igjen. Det må være tiende gang. Han klemmer meg igjen.

Jeg vikler meg ut av grepet hans, forlater varmen han tilbyr og setter et ustødig trinn mot det. Begynner å nærme meg det som ligger krøllet sammen på bakken.

Det har bein. Jeg tror jeg ser en arm.

Nei. Det er ikke henne.

"Kan noen vennligst fjerne jenta?" Glefser en ny politimann.

Jeg hører Ashton rope noe tilbake, men jeg fortsetter å nærme meg det. Og ganske riktig: den ferskenfargede hettegenseren.

Det er henne.

Det føles som om kroppen min skrur seg av. Beina virker ikke lenger. De er blitt gelé. Jeg faller ned på kne, brekker meg, hører Ashton rope navnet mitt.

Det er henne.

Noe foregår bak meg. Ashton prøver å nå meg, men en politimann holder ham tilbake. Han ser desperat ut idet han roper: "Bare la meg trøste henne!"

Men ingen lar ham. Hender holder ham igjen, og han begynner å kjempe imot.

Jeg burde be ham stoppe. Han kan få seg selv arrestert. Men ordene har forlatt meg, tankene mine er der ikke lenger. Jeg er bare en sjel, i en kropp som ikke rører seg. Øynene mine er festet på henne. En del av meg forventer at hun skal reise seg. En del av meg trygler om at hun skal reise seg.

Men hun ligger bare der. Ugjenkjennelig. Beina i en forvridd vinkel. Huden hvit, blodårene synlig igjennom.

Jeg merker tårene treffe bakken, blande seg med mitt eget oppkast.

Noen griper meg bakfra. Jeg forventer at det skal være Ashton, men det er en kvinne.

"Taylor?" Sier hun, og blikket studerer meg nøye. Jeg er ikke sikker på om jeg nikker, men hun skjønner det likevel.

"Bli med meg," forteller hun meg, og jeg lar meg bare dras med. Øynene mine forlater Madison, begynner å lete etter Ashton. Blikket hans møter mitt, men han dyttes inn i en annen bil.

Jeg ser meg forvirret rundt. Hvorfor setter de ham der? Hva har han gjort?

Kvinnen leder meg til en politibil. Hun brer et teppe over meg, som om det liksom skal hjelpe, og snart merker jeg noe varmt legges i hendene mine. Fingrene krummer seg rundt kantene av en kopp med glovarm te, og varmen brenner i huden. Jeg bare lar dem være der, for sliten til å røre dem.

Bildøren lukkes. Jeg prøver å skimte Ashton gjennom vinduet, men han er allerde borte. Jeg er alene.

Jeg vet ikke hvor lenge vi kjører. Det kan ha vært minutter eller timer, men jeg enser ikke tid lenger. Risset inn i øyelokkene mine er bildet av Madison, av min beste venn - skrøpelig, innsunken, død.