Carry On

Kapittel 20; Jeg er ikke Ashton

T A Y L O R

"Som hva da? Hva er det jeg ikke vet om deg?" Sier jeg, en smule mer irritert enn det som var meningen. Men denne gutten har fått meg til å bli så forvirret, at jeg føler jeg fortjener noen svar. Sist jeg sjekket, blir ikke gutter sånn som dette over natten. Det er garantert noe som har skjedd med denne gutten, og jeg nekter å gå videre uten å vite i det minste litt om hva som har gjort ham så... Som han ville sagt, så jævlig drittsekk.

Han himler med øynene, åpenbart lei av samtalen. En ny røyk henger ut fra munnen hans, og klamrer seg til de fyldige leppene, som i følge ryktene allerede har vært borti ganske mange andre jenters allerede. En del av meg lurer på hvor mange av de ryktene som er sanne.

"Vet du hva jeg tror?" Sier han, nå omhyllet av røyk. Om man ser bort ifra hva røyken er, at den er livsfarlig og illeluktene, er hele bildet nesten - bare nesten - litt vakkert. På sin egen måte, selvfølgelig. Det slår meg at det samme gjelder ham. Jeg har ikke sett det før, men nå som ansiktet er opplyst av den svake gløden fra sigaretten. Så rolig, så problemfri. Jeg vet at dette ikke er tilfelle i det hele tatt, men det stopper han ikke fra å være vakker. På sin måte.

Jeg innser at han nettopp sa noe, og legger armene i kryss over brystet.

"Hva?" Spør jeg, og kan allerede se på øynene hans at han har en douche-line på lager. "Hva er det du tror?"

"Jeg tror du er så avhengig av å finne en distraksjon fra ditt eget, miserable liv, at du prøver å finne ut av mitt i stedet for ditt eget. Og beklager for å skuffe deg, men mitt er ikke særlig interessant, heller. Kan du ikke bare godta at vi begge er helt jævlige når det kommer til flaks, og la meg være?"

Jeg blunker forvirret. Dette er antageligvis det lengste han noensinne har sagt til meg. Dette.

" 'Miserable liv'?" Gjentar jeg, og sinnet bobler i årene. "Livet mitt er ikke miserabelt."

Han ler igjen, noe som får røyk til å spytte ut av munnen hans.

"Taylor..." Sier han, og reiser seg fra stolen. "Jeg vet om Madison."

Navnet hennes føles som et slag i magen. Han kunne slått meg i stykker akkurat som den gitaren, og det ville ikke gjort på nærheten så vondt som dette.

Og det er ikke det at han nevner henne-

Det er det at det er sant.

Hver lille bit av det, sant. Alt sammen. Jeg har vært så opphengt i dette med Ashton at jeg for et øyeblikk nesten klarte å glemme Madison. Jeg føler at jeg har sviktet henne. Jeg prøvde å glemme mitt eget liv ved å vikle meg inn i Ashton's.

Imens han går selvsikkert forbi meg og etterlater meg alene med stanken av røyk, innser jeg det. Hvor barnslig alt dette er.

Hva er det egentlig jeg prøver på?

Jeg snur meg, og ser at Ashton snakker med Michael. De klemmer. Ashton kaster vekk røyken sin. Michael vinker til meg, men jeg blir bare stående. De to starter å gå tilbake, og jeg blir fremdeles stående.

De fire guttene der, har ingenting med mitt liv å gjøre. Jeg vet ikke hvorfor jeg prøvde å overbevise meg selv om noe annet.

Neste gang jeg ser etter dem, er de borte. Jeg er alene på den mørke lekeplassen. Og deretter, går jeg hjem.

Alene.

***

Jeg hadde helt glemt Connor.

Når jeg endelig når inngangsdøren, klokken tre på natten, sitter han på trappen. Det sandblonde håret veiver i vinden, og for første gang ser jeg ham uten et smil om munnen. Han holder naturfagsboka i den ene hånden. Øynene hviler på meg.

"Herregud, unnskyld," presser jeg frem. Han reiser seg og slenger sekken over den ene skulderen.

"Det går fint."

Jeg rister på hodet imens han begynner å traske mot veien igjen.

"Nei. Det gjør ikke det. Beklager, jeg glemte tiden helt." Jeg prøver å fylle luften med forklaringer, men han veiver dem bort med hånden. Når blikket møter mitt igjen, har det ikke den samme hyggelige tonen.

"Jeg skjønner det, Taylor," sier han. Jeg ser forvirret på ham.

"Gjør du?"

Han nikker. Lang pause.

"Jeg er ikke Ashton."

Jeg rister på hodet. "Hva? Nei, det er ikke sånn. Jeg bare-" begynner jeg, men vet ikke en gang hva jeg forsvarer eller hvordan eller hvorfor. Alt er bare surr.

Connor sukker. "Taylor, det er ikke så farlig. Jeg kan gjøre prosjektet med en annen. Det går bra."

Og det er det siste han sier til meg før han går.

Jeg har en følelse av at det kanskje blir det siste han sier til meg noensinne.

Yaay jeg gleder meg til neste kapittel😏😏

Vote and comment hvis du også elsker Take What You Want fordi den sangen er elsk.

Takk for meg.

(Og prøv å begrense de teite kommentarene dine, Smarty. Enkelte av oss er normale her)