Carry On

Kapittel 11; 5SOS

T A Y L O R

"Karamell eller sjokolade?" Spør jeg idet jeg slår meg med på bordet foran ham, og plasserer de to drikkene på det.

"Sjokolade, definitivt." Svarer han kjapt. Jeg himler med øynene.

"Barnslig."

Han strekker seg etter Frappuccinoen med sjokolade, og jeg etter karamellen. Deretter lener vi oss tilbake på hver vår stol på Starbucks, midt i skoletiden. Det føles rart og fint på samme tid.

Begge drikker drikkene våre i stillhet, og jeg oppdager at vi er nesten alene. Det er bare et par andre her, imens resten er på jobb eller skole. En del av meg skriker at jeg burde være det óg, men en annen at jeg vil ha mere karamell-frappe. Og for første gang i hele mitt liv, hører jeg mere på den.

"Green Day eller Blink-182?" Spør Ashton, og øynene studerer mine.

"Green Day, uten tvil. Selv om Blink-182 alltid vil være en god andreplass," Svarer jeg.

Selv om samtalene bare er en av de overflatelses-samtalene, selv om vi stort sett bare diskuterer band og musikk, er det noe som virker... Tryggere.

Og det er nesten enda merkeligere enn det faktum at jeg er på Starbucks i skoletiden. Ashton, av alle mennesker, er ikke en som virker akkurat trygg. Særlig ikke om du har slått et matbrett i hodet på ham tidligere.

Vi sitter i stillhet og fullfører drikkene, og ingen av oss utveksler flere spørsmål. Vi forlater de tomme koppene på bordet idet vi reiser oss og finner veien til bilen igjen, og litt skuffet over at jeg må tilbake igjen setter jeg meg inn.

Da fingrene til Ashton igjen klamrer seg rundt rattet, der han raskt på meg og sier: "Klar?"

Jeg rister på hodet og strekket meg etter det enorme utvalget av CD-er, og trekker ut en på måfå. Jeg stoler nok på musikksmaken hans til å vite at det uansett må være bra.

Blikket mitt faller på en CD jeg aldri har sett før. Den er laget av papir som er litt slitt i kantene, og noen har skrevet "5SOS" med store bokstaver på forsiden. Jeg rynker brynene.

"5SOS?" Gjentar jeg spørrende, og gløtter bort på ham.

Han stirrer rett ut av vinduet, og blodårene på armene buler ut og pumper nervøst gjennom kroppen hans. Jeg åpner den og stikker CD-en i displayet, og kort etter hører jeg lyden av tykke, australske aksenter og instrumenter komme gjennom høytalerne.

Stemmene veksler mellom tre-fire stykker, og rytmen holdes av et par trommer som spiller profesjonelt i bakgrunnen.

Av en eller annen merkelig grunn, bare vet jeg at den som spiller dem, er Ashton. Og selv om jeg trodde han var flink, hadde jeg ingen anelse om at han var så flink.

"Dette er jo bra!" Utbryter jeg overrasket, men han reagerer fremdeles ikke. I stedet lukker han øynene, og sier gjennom sammenbitte tenner: "Kan du... Skru det av?"

Jeg rynker øyenbrynene, og motvillig lener jeg meg frem og trykker på pause. Hvorfor, har jeg ingen anelse om, for musikken var det Ashley og Christina ville kalt "flawless". Bare tanken om de to får meg til å himle med øynene.

"Det var deg, ikke sant?" Spør jeg. "Og Luke. Og de andre?"

Han nøler før han nikker, fremdeles med øynene lukket. Knokene er hardt strammet rundt rattet, slik at de nesten er hvite.

Han starter brått bilen, og jeg bestemmer meg for å ikke sette på noen nye sanger. Kanskje han gjør det selv neste gang, om jeg venter lenge nok. Hvis det blir en neste gang.

Hvordan kan jeg vite det? Jeg har egentlig ingen anelse om hva som foregår her. I et øyeblikk hater jeg ham, og i det neste krever jeg å få sitte på. Jeg ser ham gråte, jeg ser sangtekstene hans og hører om vennene hans, men likevel føler jeg at jeg ikke vet noenting om ham. Jeg som har tilbrakt så mange timer med å sitte på verandaen og lese folk, klarer ikke, uansett hvor mye jeg prøver, å forstå ham. Det føles som om jo mere jeg får vite, jo flere spørsmål får jeg. Hvem er han egentlig?

"Hvorfor ble du med?" Spør plutselig Ashton, og drar meg ut av tankene. Jeg trekker på skuldrene.

"Hvorfor tok du meg med?" Svarer jeg. Han trekker på skuldrene.

"Jeg vet ikke."

Jeg skal til å spørre ham om mer, men bilen stopper, og jeg skjønner at dette er enden på samtalen.

For alt jeg vet, kanskje enden på hva nå man kan kalle dette, også.

"Ses på skolen." Mumler jeg idet jeg trår ut av bilen foran mit eget hus. Han svarer ikke, og jeg venter ikke noe på at han skal gjøre det heller. I stedet slår jeg igjen døren, og trasker mot inngangen.

***

"Så tidlig hjemme du er?" Spør mamma skeptisk idet jeg setter så mye som en fot innenfor døren. Jeg svarer med å trekke på skuldrene, egentlig ikke interessert i å snakke. Alt jeg klarer å fokusere på, er det rare som nettopp skjedde.

Mamma spør ikke noe mer, så jeg regner med at "jeg-mistet-min-beste-venn"-unnskyldningen fungerer i dette tilfellet. Jeg sprader inn på mitt eget rom, og vrir om låsen. Kanskje jeg klarer å låse hele verden ute i samme slengen, så jeg får tenke litt.

Akkurat nå, har jeg kanskje rota meg opp i noe jeg burde ha holdt meg unna. Man kan ikke bare slå et matbrett i hodet på noen, og så få vite hele livshistorien dems? Om så bare noen få biter av den? Det virker galt. Alt med han virker galt. Jeg burde løpe fra ham, ikke til. Jeg burde holde meg så langt unna som jorden tillater.

Men av en eller annen grunn...

Klarer jeg ikke.

jeg drar til danmark nå så får ikke nett før i morgen :(
Men jeg skal opptadere igjen så fort jeg får sjansen😉