Carry On

Kapittel 30; Alt er annerledes

T A Y L O R

"Virkelig? Du venter her til jeg kommer tilbake?"

Et lite nikk kommer fra Ashton, som for øyeblikket sitter foran rattet med øynene rettet mot meg. For én gangs skyld kom den livsfarlige kjøringen hans til nytte, for det tok ham omtrent fire minutter å komme seg fra huset og de mislykkede omelettene, til en muligens enda mere mislykket psykolog.

"Du er best," glipper det ut av meg.

Hva nå det skal bety, er jeg ikke helt sikker på. Når jeg tenker meg om er jeg ikke helt sikkert på hva noe av dette skal bety. Alt jeg vet er at å se et smil forme seg på leppene hans idet jeg kaller ham 'best', og hvordan stemmen hans høres ut da han svarer "Virkelig?" er mere enn nok til at hva nå dette er, ønsker jeg at det skal fortsette.

Jeg smiler, spinner raskt hundre og åtti grader rundt, før jeg setter i gang å småløpe mot den alt for fine inngangen.

Det siste jeg ser er bilen hans idet døren smeller igjen bak meg, og jeg nok en gang befinner meg innenfor psykologens fire vegger.

Det lukter fremdeles svakt av noe som minner om tannpasta, og veggene er så hvite at det stikker i øynene idet jeg sprader gjennom gangene. Jeg husker såvidt hvor jeg befant meg sist, og siden jeg strengt tatt burde ha vært her for tre minutter siden, braser jeg bare rett inn.

Og ganske riktig, der sitter hun. Den samme damen jeg snakket med sist, med de samme, firkantete brillene dyttet alt for langt ned på den smale nesen, og i den samme, hvite frakken. Hun sitter lent over noen papirer, som jeg regner med handler om meg, og flytter ikke blikket før jeg slipper fra meg et nervøst kremt.

"Øh," begynner jeg elegant, før jeg tar meg sammen og fortsetter. "Hei."

Damen, Dr. McCall eller hva nå det skulle være, smiler bredt.

"Velkommen, Taylor. Har du det bra?"

Jeg tenker meg om, kommer frem til at jeg i grunn har det mye mere enn bare bra, før jeg smiler tilbake og sprader frem til den sorte sofaen.

"Bra, strålende, flott, aldeles supert," mumler jeg, og tenker ikke en gang over hvor jeg har alt dette fra.

Ikke ser det ut til at hun forstår noe heller, for hun ser litt overrasket ut over min store entusiasme.

"Du har hatt det fint siden sist, ser jeg?"

Jeg smiler.

Bedre.

***

Den første tanken som slår meg idet jeg setter så mye som én fot utenfor igjen, er at det er betydelig varmere enn da jeg gikk inn.

Så innser jeg at Ashton ikke lenger er der, og plutselig er det ikke like varmt lenger.

Der bilen hans tidligere sto, står nå en annen bil jeg ikke drar kjensel på. Det er ikke spor av den australske gutten, og brått tar jeg meg selv i å bli en smule skuffet.

"Jo, takk for den, du," mumler jeg irritert. Ærlig talt, hvis han ikke gadd å vente, kunne han vel like greit ha fortalt meg det?

Jeg merker jeg begynner å bli litt irritert, men velger å bare sette i gang å gå i stedet. Er jeg rask rekker jeg kanskje hjem på et kvarter, og det er mere enn nok av tid til å kjelle ham ut for å bare forlate meg der.

Jeg småløper nedover gaten, og den steikende solen føles som om brenner seg inn i huden min. Hele veien kan jeg ikke la være å tenke på hvordan Ashton bare forlot meg der, i denne varmen, når han selv sa han skulle vente. For en venn.

Da jeg endelig kommer frem er det bare gått fjorten minutter, så jeg antar irritasjonen fikk litt fart på sakene. Jeg bestemmer meg for å sjekke hva i alle dager han holder på med nå som kan være så fryktelig viktig, så plutselig er beina plantet foran døren til familien hans.

Det er Sophia som åpner, og hun ser temmelig forvirret ut idet hun ser meg.

Før jeg rekker å åpne munnen, renner det samme spørsmålet jeg skulle til å stille ut av hennes.

"Hvor er Ashton?"

Jeg blunker, bruker et øyeblikk på å tenke over at hvis han ikke er med meg, og ikke hjemme, hvor er han da?, før jeg braser inn i huset som om spørsmålet hennes var en invitasjon.

Og selv om jeg vet han ikke er her, roper jeg overdrevent høyt: "Ashton?"

Det eneste svarer jeg får er et overdrevent sukk, og øynene mine detter på mannen til Sophia.

Siste gangen jeg så ham var første gangen jeg var her, og han har ikke endret seg en smule. Tvert imot ser han bare surere ut enn før, og mye av det sinnet ser ut til å være rettet mot meg.

"Hva faen er det du skriker sånn for?" Glefser han til meg fra sofaen, der han sitter hengslengt og ser på noe jeg antar er fotball.

Jeg venter på at han skal si noe mer, noe som gjør han til en smule mindre drittsekk, men alt han gjør er å skru opp lyden på TV-en og fiksere de runde øynene på skjermen.

"Hva jeg skriker sånn for?" Gjentar jeg, nå veldig provosert. "Hva jeg... Ashton er ikke her! Sønnen din er borte!" Glefser jeg tilbake.

Mannen, denne Chris, ser ikke vekk fra skjermen en gang idet han mumler: "Han er ikke min sønn."

Akkurat der og da er den eneste tanken i hodet mitt, at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde den fotballen i hendene og ikke på skjermen, for da kunne jeg sendt den rett inn i det feite ansiktet hans.

Sophia, som plutselig har trukket seg veldig tilbake, kommer med et lavt og advarende "Taylor, stopp", men jeg gidder ikke la noen bruke det trikset på meg nå.

Denne fyren her, er så tvers igjennom douche at Ashtons gamle oppførsel virker som en engel i forhold. Ikke rart Ashton oppførte seg sånn når han måtte tilbringe dagene med denne drittsekken.

"Jeg vet ikke hvem du tror du er, men for meg ser du ut som en eller annen ekstra feit versjon av Uncle Vernon. Er det en hjerne inni den haugen med fett der? Ashton er borte," renner det ut av meg, og brått skrus TV-en av.

Det er vel nå jeg blir most til leverpostei, antar jeg.

De enorme øynene hans nistirrer på meg, men til min store overraskelse angriper han ikke. Han sitter der bare, som om det faktum at Ashton er vekk ikke ofrer ham en tanke.

"Hør her," begynner han, og stemmen er så mørk at det føles som om den vibrerer i luften. "Du har kanskje ikke lagt merke til det, men den gutten forsvinner hver jævla dag. Hva er det som er annerledes denne gangen?"

Det ser ut til at han tror han har vunnet, men alt jeg klarer å tenke, er hvordan alt er annerledes.

Jeg vet hva som skjedde nå.

Vet helt ærlig ikke hva jeg synes om hvordan denne historien utvikler seg nå. Føler jeg skriver veldig dårlig for tiden, men jaja. Dette er siste ræva kapittel, I promise.

Det neste er et jeg har... Tja, jeg har vel egentlig gledet meg til den delen siden jeg startet denne historien?

(Noe som er litt sært, for det er ikke akkurat noe koselig jeg har planlagt for dere)

Anyway, jeg vil bare takke (igjen) for... Alt, egentlig. Hver eneste kommentar og stemme gjør dagen min. Jeg hadde aldri trodd at denne historien ville bli noe, og skrev den i grunn bare for meg selv. Så ja, tusen takk for at dere er her og leser dette selv om det av og til ikke er så bra som det burde være, jeg elsker dere såååå mye!!

Ville også bare nevne at jeg har en del historier i utkastene mine, så det kommer masse etter Carry On også!! Yay😂❤

Jaja, nok prat, vi ses vel i neste kapittel om et år eller to