Carry On

Kapittel 23; Genial

T A Y L O R

Dette føles rart.

Det er den eneste tanken som fyker igjennom hodet mitt. Det føles rart fordi jeg ikke har vært her på evigheter. Det føles rart fordi trærne ikke er like høye som jeg husker dem, ikke like grønne og ikke like tette. Det føles rart fordi Ashton aldri har vært en del av dette bildet, og det føles rart fordi Madison alltid har vært det.

Selv om alt ser ganske likt ut, er det noe som er annerledes. Er det mulig at selve naturen kan endre seg hvis menneskene i den gjør det?

Jeg snur meg mot Ashton, som fremdeles stirrer mot vannkanten. Det ligger et slags slør over øynene hans som jeg ikke helt kan tolke - uttrykket han har hver gang hodet hans er fylt med tanker.

Jeg biter meg i leppa før jeg begynner å gå mot vannet, hver skritt litt raskere enn det andre. Til slutt finner jeg meg selv løpende mot det, og stopper ikke før det når meg til anklene og begynner å sive igjennom Conversene.

Det gir bare ikke mening. Hun var jo her. Hver eneste dag så jeg henne komme ut av den døren, og så bare... Stopper det? Hvordan er det mulig?

Jeg vet ikke hvordan, men på en eller annen måte merker jeg at han er bak meg. Som om det ligger en haug med tomme ord i luften mellom oss og gjør den litt tyngre.

Jeg lukker øynene. Alt jeg hører er lyden av mine egne pust, hans, og hvordan den svake vinden får bladene til å rarsle stille og vannet til å krumme seg i små bølger som slår oppover steinene.

"Jeg... Jeg vet ikke hvorfor jeg dro hit," innrømmer jeg.

"Kanskje du måtte?"

Jeg lukker øynene. Han har vel rett. Jeg måtte. Jeg må fremdeles. Jeg må innse at hun faktisk er borte, at jeg ikke kommer til å våkne opp en dag og se henne igjen. Hun er, og vil mest sannsynlig alltid være, borte.

"Jeg lærte meg å svømme her," faller det ut av meg. "Akkurat her."

Det må være det mest uinteressante jeg kunne ha funnet på, men tydeligvis spiller ikke det noen rolle for Ashton, som bare fortsetter samtalen.

"Hvor gammel var du?"

Jeg trekker på skuldrene. "Seks? Jeg vet ikke."

Jeg hører den kjente lyden av noen som setter seg ned, og når jeg snur meg har Ashton lagt seg langflat ned på gresset, hodet lent bakover og med øynene lukket. Det brune håret faller ned foran øynene, noe som får han til å se mye mere avslappet ut enn jeg noensinne har sett ham. Kanskje det er et eller annet spill som han holder på med for å roe meg ned, kanskje dette ikke er ham i det hele tatt, men likevel lar jeg meg bite på kroken. Bare for i dag, i hvert fall.

Øyebrynene mine krummer seg sammen i forundring av synet av ham. "Hva er det du holder på med?" mumler jeg.

"Jeg er ganske sikker på at jeg ligger, men jeg kan ta feil."

Jeg nistirrer på ham, på gutten som tidligere bare har vært en vandrende klisjé - og nå ligger han på bakken foran meg og forteller en vits. Det er som om han er en annen person, som om ingenting noensinne har skjedd ham, og ingenting noengang vil skje.

Hva i alle dager er det som har skjedd med ham i løpet av denne dagen, egentlig?

"Morsomt," mumler jeg tilbake, i en svært lite overbevisende tone. Og så legger jeg meg ned, jeg også.

Det er som om kroppen min brått blir veldig klar over at den er her, bare centimeter fra hans. Jeg kan nesten føle varmen fra ham, og er ikke helt sikker på hva jeg tenker om det. Jeg har ingen anelse om Ashton reagerer i det hele tatt, og i såfall er han god på å skjule det. Han rykker ikke til en gang, men øynene er fremdeles lukket.

Jeg puster ut. "Hvis noen hadde fortalt meg for noen uker siden at jeg ville ikke bare ligget her, men med deg av alle mennesker, hadde jeg sannsynligvis dødd av latter," mumler jeg ærlig.

"'Deg av alle mennesker?'" Gjentar han. "Jeg kan ikke se hva som er problemet med det."

Jeg må nesten holde tilbake en latter - ærlig talt, han har vel ikke kjørt hele det bad boy-imaget ufrivillig?

"Fordi, Ashton, du har.. Et rykte på deg," Flirer jeg. "Mange rykter, faktisk."

Jeg hører et grynt fra siden av meg.
"Jaså? Hva slags rykter?"

Jeg er ikke sikker på om det er interesse jeg hører i stemmen hans, men det har i allefall ikke vært der før.

"Tydeligvis skulket du omtrent alle timene bare første dagen," mumler jeg, og ser et smil forme seg på leppene hans, som bare kan bety én ting;

Det er sant.

"Og klina med.. La oss si en del jenter," fortsetter jeg.

"Jeg forstår virkelig ikke hvorfor hvem jeg kliner med har noe å anngå deg," bemerker han.

En varme brer seg i kinnene mine, men Ashton fortsetter før jeg får sagt noe.

"Men akkurat det stemmer ikke." Jeg kan nesten høre han le. Synes han virkelig disse ryktene om ham er morsomme, når alt annet liksom ikke er det? Hva slags humor er det denne fyren egentlig har?

"Og hva mere sier disse ryktene?" Flirer han.

"At du visst nok er 'skolens bad boy'," mumler jeg, selv om jeg hater akkurat det uttrykket.

Han rister leende på hodet, som fører til at bandanaen nesten faller ned. "Du er klar over at de ikke finnes, ikke sant?"

"Jeg er klar over det, ja. Men du bør kanskje vurdere å fortelle det til Ashley og Christina," mumler jeg. "De er i gang med å lage en fanklubb."

På utsiden prøvet jeg å oppføre meg normalt. På innsiden, lurer hele meg på hvordan det er mulig at jeg aldri hadde hørt latteren hans før for bare noen timer siden, og han nå har ledd opptil flere ganger.

Hva er det som har endret seg nå? Hva er det som har skjedd nå, som ikke var der før?

"Du er så uforutsigbar," detter det ut av meg.

Flott.

Ashton åpner brått øynene, noe som jo bare får meg til å føle meg verre. Sa jeg virkelig det?

"Hva?" Mumler han, og ansiktet mitt fylles med rødfarge.

"Glem det," skyter jeg inn, men Ashton rister på hodet.

"Nei, jeg mener..." Leppene sprekker opp i et smil før han stabler seg på beina.

Jeg rynker brynene før han utbryter: "Taylor, du er genial!"

Hva i alle dager var det jeg sa nå?

Denne delen har tatt ALT for lang tid, I'm sorryyy

(Idek why, den var jo ikke noe spess, men av en eller annen grunn klarte jeg bare ikke få meg selv til å skrive den, hahah)

Heldigvis klarte jeg nå å skrape sammen et eller annet, så ja... Anyway, så gleder jeg meg til de neste kapitlene for da blir det masse søte øyeblikk, og det liker vi, right?

*ingen svarer*

Og en siste ting:

Twenty One Pilots mottok awarden sin ved å ta av seg buksene.

Jeg elsker de guttene.

OG IKKE GLEM Å STEMME DA ;)
Denne boka lå på #2 plass i fan fiction i noen timer før den falt ned igjen, hahaha😂 Men halo, bare det at den lå der er jo ganske gøy da👌🏼

Tusen takk for at du leser! <3