Carry On

Kapittel 4; Så godt som død

       

-TAYLOR-

"Det. Var. Helt. Sjukt!" Gliser Ashley, og legger trykk på hver stavelse. Hun ser på meg som om jeg plutselig har blitt helt Wonder Woman, og alt jeg klarer er å trekke nervøst på skuldrene til svar.

Det er siste time, matte, den ene timen jeg har sammen med Ashley. Vanligvis sitter hun bare ved siden av meg og snakker med andre, men nå ligger oppmerksomheten på meg. Jeg kjenner blikk uansett hvor jeg går, og nå enda mere enn før. Etter Madison har det vært vanskelig å forbli usynlig, men nå er det bare helt klin umulig.

Jeg biter meg i leppa, redd for å høres helt gal ut av det jeg skal til å spørre om.

"Ashley, hva var det jeg... Hva gjorde jeg egentlig?" Spør jeg usikkert. Hun ler høylytt og får flere hoder til å snu seg imot oss, åpenbart i troen om at det var en slags spøk. Da jeg ikke reagerer, stopper hun, og ser mot meg med en rynke i pannen.

"Husker du ikke?" Spør hun, og noe med tonefallet får meg til å føle meg som en unge hos psykologen.

Jeg rister svakt på hodet.

Det føles helt merkelig, men på en eller annen måte føltes det som vi hoppet noen sekunder frem i tid. Som om jeg ikke fikk med meg hva som skjedde før alle andre sto og så på meg som om jeg var gal.

Er det normalt?

Hva om jeg er gal?

"Du... Du slo liksom et matbrett inn i hodet på ham," mumler Ashley. Jeg sperrer øynene opp.
"Jeg slo et matbrett i hodet på Ashton?"
Hun nikker nølende.

Jeg har lyst til å si noe mer, spørre henne om å droppe vitsene og komme med den egentlige historien, men bare noen få, umennskelige lyder triller ut av munnen min.

Jeg slo et matbrett inn i hodet hans. Et matbrett. Hva var det jeg tenkte på?

Dette betyr selvfølgelig at jeg aldri, under noen omstendigheter, må nærme meg ham igjen. Jeg risikerer å bli most til leverpostei om jeg så mye som ser på ham. Jeg merker hvordan jeg sakte begynner å få panikk.

"Er du OK?" Spør Ashley, og de knallblå øynene studerer meg. Jeg nikker, men sannheten er at jeg begynner å føle meg kvalm. Rommet surrer rundt, og alt ser ut til å gå i sakte film.

"Jeg... Jeg trenger bare litt frisk luft," presser jeg frem, før jeg sjanglende reiser meg og snubler meg frem mot utgangen.

Idet døren smeller igjen bak meg, merker jeg hvordan beina blir til gelè, og magen snurper seg sammen. Madison ville antagelig bare ledd bort hele greia, men akkurat nå er jeg dønn alene. Det er ikke en sjel å se i gangene.

Jeg vandrer usikkert mot døren og åpner den, og merker lungene mine fylle seg med frisk luft. Straks slutter verden å spinne, selv om kvalmen blir sittende.

Hva er det som skjer?

"Overraskende hvor godt et matbrett fungerer som våpen. Burde ha tenkt på det selv," hører jeg en stemme si. Jeg snur meg forvirret rundt, men finner ikke stedet den kommer fra. Jeg hører en trillende kort latter, som om personen synes jeg ser helt latterlig ut.
Og brått får jeg øye på ham.

"Hvordan kom du deg opp der?" Spør jeg, nå enda mere forvirret. For på det flate taket over inngangen ligger Ashton, og tvinner en røyk imellom fingrene imens håret blafrer svakt i vinden. Han smiler selvsikkert.

"Kan ikke avsløre for mye."

Jeg hever et øyenbryn.

"Jeg vet ikke hvordan det funket på din gamle skole, men her pleier vi å faktisk være i klasserommet når vi har time." Glefser jeg.

Han flirer før han tenner røyken.

"Og det kommer fra deg. Har dere utetime, eller glemte du hvor klasserommet er?" Spør han tilbake. Han tar et langt drag, og jeg følger med imens han puster ut skyen av røyk før den nærmest omringer ham. Selv om jeg hater å innrømme det og jeg vet at røyking er skadelig, må jeg si at han får det til å se irriterende kult ut. Han ser ut til å være ganske klar over det selv også.

"Hva gjør du her egentlig?" Spør han, og blikket studerer meg. Jeg biter meg i leppa.

"Jeg måtte på do."

Han ler.

"Og du fåretrekker å gjøre fra deg i buskene?"

Jeg himler med øynene, allerede lei av samtalen. Han blir sittende og ta drag etter drag av den stadig minskende røykstumpen, innhyllet i den grå skyen. Øynene hans virker så avslappede for hvert drag, og det er merkelig å innbilde seg raseriet de viste tidligere i dag. Jeg husker setningen som fikk ham til å tippe over, og lurer på hva i all verden den kan bety.

Ulykken?

Snakker han om den gangen Ashton knuste bilen til læreren sin? For å være helt ærlig høres ikke det å smadre en bil i tusen knas ut som en ulykke.

Jeg lar blikket vandre over ham, der han sitter -unnskyld, ligger- avslappet på taket, med beina dinglende over kanten som om han ikke har et problem i verden. Øynene hans stirrer ut i tomme luften, og bak det avslappede utrykket og refleksjonen av røyk i pupillene hans, virker det som det ligger noe mer. Jeg vet ikke hva, men jeg blir plutselig fast bestemt på å finne det ut. Gutter blir ikke om til røykende drapsmaskiner over natten.

Jeg blir dratt ut av tankene av lyden fra døren som smeller opp, og blikket mitt møter de illsinte øynene til Mrs. Evans.

"Taylor, hva i all verden er det du holder på med her ute?" Snerrer hun, som om jeg driver på med et eller annet ulovlig. Hun rynker på nesen, og før jeg rekker å reagere vet jeg at det er for sent.
"Og hvorfor lukter det røyk her?"

Jeg skal til å peke opp mot Ashton og gi ham all skylden han fortjener, men det er ikke spor etter ham. I stedet raser Mrs. Evans og fisker opp telefonen sin, og jeg vet straks at jeg er mildt sagt død allerede.

***

"Okay, før du sier noe, så var det ikke meg. Jeg skulle bare ha litt frisk luft, og så var Ashton der, og så snakket vi, og så tok han en røyk, og så kom hun og-"

Mamma rister på hodet og gir tegn til at jeg skal slutte å snakke med hendene, med en kraftig rynke i pannen. Jeg merker hvordan magen vrenger seg, og kan allerede forutse hva hun er i gang med å si.

Og jeg liker det ikke.

«Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro...» Begynner hun, og jeg får lyst til å rope ut tro på meg! men velger å knipe tennene sammen. Dette er jo bare helt latterlig. Jeg har aldri rørt en røyk i hele mitt liv.

«Er det på grunn av Madison?»

Jeg rykker til idet navnet hennes blir nevnt. Det føles så ukjent. Jeg har visst nok tenkt det utallige ganger i mitt eget hode, men å høre andre si det...

Jeg tror ikke hun har nevnt navnet hennes siden begravelsen. Madison har alltid bare vært omtalt som Hun siden hun forsvant. Som om om vi nekter å si det, kanskje vi kan nekte for at det skjedde.

«Tror du dette har noe å gjøre med Madison?» Glefser jeg.

Selvfølgelig tror hun det.

Alt har noe å gjøre med Madison.