Carry On

Kapittel 37; Å dytte folk unna

ASHTON

Jeg kunne ha rekket det.

Kunne.

Jeg kunne ha kommet meg ut av denne bilen, jeg kunne ha løpt til henne med en bukett med blomster og gjort alle tingene jeg burde gjøre. Alle tingene en god person ville ha gjort. Alle tingene jeg aldri har fått til.

Men når jeg ser henne med Connor, vet jeg at det ikke ville spilt noen rolle. Jeg kunne kanskje ha rekket begravelsen, men jeg var for sen for henne.

Jeg åpner ikke bildøren en gang, bare sitter der, og ved inngangen ser jeg henne. Jeg ville ikke ha lagt merke til annet enn måten håret hennes er satt opp på og kjolen hun bruker, hadde det ikke vært for gutten som sto like ved henne og rakk henne en bukett med blomster jeg valgte ut.

Kanskje faren hennes hadde rett. Kanskje jeg ikke kan tilby det Connor kan. Ærlig talt, hva har jeg egentlig tilbudt henne, annet enn mitt eget raseri og støtende ord? Jeg har ikke gjort annet enn å dytte henne unna, hele denne tiden, bare fordi jeg var redd for at hun får meg til å føle.... noe. I fjorten jævla måneder gikk jeg rundt og prøvde alt for å dytte følelsene bort, alt jeg kunne bare for å glemme, og så kommer denne jenta og får meg til å føle alt på én gang. Får meg til å føle meg slik jeg var før, og jeg har vært livredd for det.

Og nå har jeg dyttet henne unna, da hun mest sannsynlig trengte meg mest. Jeg lot Connor kjøpe de blomstene i stedet for meg, fordi jeg visste at det ville være bedre om de kom fra ham og ikke en som meg. Ikke en som aldri klarer å gjøre det rette, si de rette tingene. Ikke en som konstant dytter folk unna fordi han er for feig til å innrømme at han bryr seg.

Kanskje faren hennes hadde rett. Kanskje jeg aldri var det beste for henne. Det eneste jeg kan, er å dytte folk unna.

Hun smiler, men ikke mot meg, og deretter forsvinner hun inn med Connor tviholdende i armen hennes. Jeg kan ikke motstå å tenke at han er desperat, helt uten stil, men jeg kan ikke akkurat si at jeg er noe bedre - jeg sitter innelåst i min egen bil, og hun har ikke lagt merke til meg en gang.

Jeg burde starte motoren. Jeg burde bare kjøre vekk og overlate henne i armene til noen som faktisk kan ta seg av henne. Noen som faktisk fortjener henne. Men av en eller annen grunn blir jeg bare sittende og vente på at hun kanskje, bare kanskje, vil snu seg. Kanskje hun legger merke til denne latterlige dyre bilen, som jeg fikk av Chris så jeg skulle holde kjeft, kanskje hun legger merke til at jeg sitter her, at jeg kom. I stedet tar hun hånden hans og forsvinner inn døren, og jeg blir sittende og stirre etter den lenge etter den lukkes.

Og deretter går hun inn og begraver bestevennen sin, og jeg går og begraver skyldfølelsen. Jeg rister av meg alle tankene om hvordan jeg burde ha vært den som ga henne de jævla blomstene, og erstatter den med den jeg er vandt til;

Jeg trenger en røyk.

Hello internet

18K

Just... Whoah

-Amalie