Carry On

Kapittel 33; Det hun trenger

A S H T O N

Jeg er en idiot. Det er den ene tingen jeg har gjentatt til meg selv de siste timene. En idiot.

Jeg sitter presset inntill veggen inne på det hvite rommet, og tankene virvler i hodet på meg som en haug med bier. Jeg har ødelagt det, igjen, og nå sitter en jente jeg begynte å like alene på grunn av meg. For én gangs skyld brydde jeg meg om noen igjen, og nå er jeg innesperret fra henne på en hersens politistasjon fordi jeg klarte å slå til en politibetjent.

Ett sekund hvor irritasjonen tok over, et lite slag i fyrens kjeve, og nå er jeg sperret inne på dette rommet til i morgen. Alt jeg vil er å komme meg til henne, forsikre meg om at hun har det bra, men jeg kan ikke røre meg. Jeg er sperret inne i et alt for lite rom, og det føles som om veggene kryper innpå meg. Jeg har ingen anelse om tiden, ingen anelse hvor lenge det er igjen, og absolutt null sjans for å nå henne.

Jeg dret meg ut. Igjen.

Det skarpe lyset brenner i øynene. Jeg vandrer rundt i rommet, rastløs, men uansett hvor mye jeg prøver å forhandle med vaktene utenfor nekter de å slippe meg ut. Jeg har lyst til å slå til noen, men det er ingen her og dessuten vet jeg at det bare ville skaffet meg enda noen timer innesperret. Og jeg vet ikke om jeg ville vært i stand til å tilbringe et sekund mere enn nødvendig innenfor disse fire veggene.

Bordet og stolene står fremdeles tomme i midten av rommet, der de for et øyeblikk siden prøvde å foklare meg hvorfor de valgte å holde meg igjen her. Bare så vi kan holde øye med deg, Ashton. Ordene deres gjentar seg i hodet mitt, og gjør meg enda mere irritert.

Jeg sitter med hodet lent inntill veggen da døren endelig åpnes, etter det som føles som timer. Jeg spretter umiddelbart opp og gjør meg klar til å pepre dem med argumenter for at jeg skal slippes ut, men mannen som møter meg er ukjent for meg.

"Ashton," sier han, og jeg stirrer forvirret tilbake mot fyren. Han er godt voksen, ganske høy, og øynene er fiksert mot meg som om han måler meg. Ansiktet er vennlig, men en smule tankefullt, og pannen rynkete. Han ligner på den typen som man kan finne sittende på verandaen og lese avisen med kaffekoppen foran seg.

"Hvem er du?" Spør jeg, uten å en gang bry meg med manerer. En psykolog? En eller annen som er her for å få livet mitt tilbake på skinner?

"Arthur Moore," hilser han. Det sier meg ingenting. "Faren til Taylor."

Jeg rykker til. Straks legger jeg merke til øynene, at de har den samme intense fargen, og jeg innser at fyren snakker sant.

Hva i helvette gjør han her?

"Har hun det bra?" Mumler jeg, og prøver å virke som om jeg ikke er redd, uten å lykkes. Sannheten er at jeg holder på å pisse på meg, og samvittigheten gnager meg opp innenfra.

Arthur smiler, men jeg ser på ham at det antakelig kunne vært bedre. Hun har nettopp sett venninna si død, hvordan kan jeg forvente at hun er i nærheten av bra? Jeg lukker øynene. Jeg burde vært der nå. Jeg kunne sagt noe, jeg kunne...

"Men det er ikke derfor jeg er her," fortsetter Arthur.

Jeg ser igjen på ham, og det er som å se ansiktet hennes. Jeg kan se for meg tårene renne nedover kinnene hennes, og tanken får meg til å hate meg selv for å ha fått meg inn hit i stedet for hos henne.

"Hva er det?" Jeg merker hvordan stemmen min skjelver en smule. Bekymringene flyr gjennom hodet på meg. Hva om noe er galt?

Mannen nøler, og jeg forventer det verste.

"Jeg synes du burde holde deg unna henne en stund," sier han omsider, og jeg rynker pannen. Hva er det han snakker om? Holde meg unna henne? Nå?

Jeg blir straks irritert, men prøver å skjule det. "Unnskyld, men det kan jeg ikke," forklarer jeg. Det er ikke snakk om at jeg begynner å unngå henne nå, ikke med disse omstendighetene.

"Jeg forstår at det er mye å be om, men det er for hennes eget beste." Jeg stirrer målløs på faren hennes.

"Hva mener du?"

Han nøler, og blikket unngår meg. Han ser på rommet vi sitter i, og jeg innser sakte hva han hinter til.

"Vel, jeg mener.. Se på deg selv, gutt. Tror du virkelig du er det hun trenger akkurat nå?" Han nikker mot meg, og jeg kan ikke unngå å se ned på meg selv, der jeg sitter innesperret på et avhørsrom hos politiet.

"Er det ikke en sjanse for at du trenger henne mere enn hun trenger deg?"

Jeg forblir stille. Hodet verker, men jeg kan ikke høre på hva fyren sier. Hun trenger meg. Gjør hun ikke?

"Hun prøver å ta tilbake livet sitt, Ashton. Hva prøver du på?"

Jeg unngår blikket hans, men ordene tar tak i hjernen min. Hva prøver jeg egentlig på her?

For et halvt år siden ville svaret vært enkelt - alt annet enn å ta livet tilbake, i hvert fall. Jeg var mere fokusert på å komme meg vekk fra Isabelle og den idioten Chris enn å tenke over hva jeg selv holdt på med. Hele livet mitt bestod bare av å distrahere meg selv fra tankene mine.

Men nå har ting endelig begynt å endre seg.

"Unnskyld, men jeg kan virkelig ikke," sier jeg igjen.

Arthur nikker, som om han forstår. "Selvfølgelig, selvfølgelig. Jeg bare håper du gjør dette for henne og ikke deg selv. Hun er sårbar, Ashton - ikke medisinen din."

Han reiser seg igjen, mumler et farvel og går. Jeg blir sittende og stirre i veggen, på den hvite malingen, og hører bare de samme ordene, igjen og igjen.

Tror du virkelig du er det hun trenger?

HELLO INTERNET WHATS UP HELLO ILY

Jeg har vært en uaktiv liten dritt alt for lenge, UNNSKYLD

Sannheten er at jeg følte meg helt fast på denne historien, og den stresset meg så mye at jeg ikke klarte å skrive noe.

BUT IM BACK OG JEG SKAL BEGYNNE Å SKRIVE IGJEN

Også vil jeg bare takke for elleve tusen lesere, altså det er helt utrolig, jeg hadde aldri sett for meg det?? Herregud jeg elsker dere så mye

Jeg vet denne oppdateringen kom veldig seint på kvelden, men jeg skrev den nå og ærlig talt orker jeg ikke vente til i morgen med å publisere den. Jeg er bare glad jeg endelig fikk til å skrive noe igjen, og såååå spent på det som skal skje videre

Så ja, det var det, eksker dere så mye