Carry On

Kapittel 9; Kan jeg sitte på?

T A Y L O R

Pappa sitter som vanlig med dagens utgave av VG, imens en urørt tallerken med speilegg står ved hans side. Mamma sitter stille og rører i teen, og lyden av skjeen mot glasset lager små klirr som fyller hele stua. Jeg sitter og pirker uinteressert i maten, men klarer ikke å få bildet av Ashton ut av hodet.

I de få sekundene vi så på hverandre, så han ikke ut som den vanlige drittsekken han pleier å være. Av alle gangene jeg har snakket med ham, føles det som om de sekundene lærte meg mer om Ashton enn noen annen samtale vi har hatt.

I en periode var jeg sikker på at han bare var sånn. Innstilt på å gjøre alle andres liv til et helvette på jord. Men å se ham så... ulykkelig. Det ga meg et helt annet inntrykk.

Og jeg er fast bestemt på at i dag er dagen jeg når inn til ham.

"Takk for maten," mumler jeg og lar tallerkenen stå urørt på bordet før jeg fyker mot rommet mitt og pakker sakene mine i en voldsom fart.

Jeg nærmest stapper alt i sekken før jeg slenger den over skulderen og braser ut døren.

Været er som alltid; grått. Det er som om noen pakket inn hele himmelen i et grått ullteppe. Alt er gjemt bak en enorm sky.

Jeg spurter mot porten og snubler nesten i mine egne føtter, og det er såvidt jeg når veien med alle kroppsdeler i behold.

Idet jeg ser opp mot skolen, svinger den sølvgrå Porschen ut av oppkjørselen, og jeg kan allerede merke spenningen i kroppen. Idet han svinger så hjulene hyler før han presser gassen i bånn, jobber hjernen min på høygir for å finne en måte å kommunisere med ham på.

Og så må jeg selvfølgelig gjøre det på den værst tenkelige måten:

Jeg hopper ut i veien.

Han kommer mot meg i full fart, og jeg kniper øynene igjen, overbevist om at nå dør jeg.

Dette er slutten. Nå møter jeg Madison igjen.

Men i stedet hviner hjulene og svir mot asfalten idet Ashton bremser av alle krefter, bare metere foran meg.

Og da jeg åpner øynene, stirrer jeg rett inn i de rasende øynene hans bak rattet.

Han spretter ut av bilen og årene er tydelige langs halsen hans. Kjeven er strammet, og nevene knyttet idet han nærmer seg meg.

Jeg står fryst til bakken, og bare venter på at han skal slå til.

"Hva faen er det du tenker med?!?" Glefser han, og stemmen får meg til å ville holde meg for ørene og løpe gråtende hjem. Men jeg nekter å flytte meg.

"Prøver du å få deg selv drept?"

Jeg er fullstendig klar over at leppene mine dirrer av frykt, beina skjelver og øynene trues med å fylle seg med vann. Jeg skifter stilling endeløse ganger, fullstendig uten anelse om hva jeg driver med.

Pusten hans går i raske hiv, og brystet heves opp og ned idet han prøver å roe seg ned. Fingrene graver inn i håndflatene hans, så hardt at det umulig ikke kan være vondt.

Jeg biter meg i leppa, et øyeblikk i vill panikk. Så samler jeg sammen det lille av mot jeg har, og prøver å legge armene i kors over brystet imens jeg prøver mitt beste på å sette opp et truende ansikt.

"Nei. Jeg prøver å få oppmerksomheten din." Forklarer jeg, noe som jo er sant.

Han himler med øynene.
"Vel, nå har du den. Så hva faen er det du vil si?" Glefser han, og ordene truer meg med å fylle meg med redsel.

Hva er det jeg sier?

Hele meg rister ukontrollert. Pulsen går i hundre. Alle ryktene om ham spilles på repeat i hodet mitt, og minner meg på hvordan han kan mose ansiktet mitt som om det var en oppblåst vannmelon. Splætt, og det var slutten på Taylor.

Jeg oppdager det irriterte utrykket hans, og innser at jeg har tenkt alt for lenge.

Han snur seg og er i gang med å sette seg i bilen igjen, og enda en idè som sannsynligvis vil få meg drept popper inn i hjernen min.

"Kan jeg... Kan jeg sitte på?" Spør jeg, før jeg gir meg selv den største mentale facepalm-en i verdens historie av face palms.

Ashton ser forvirret på meg.

"Du vil hva?"

Jeg krysser armene og lener all vekten på den ene foten, før det føles for dumt og jeg blir stående som en livredd pingvin.

"Jeg vil at du skal kjøre meg til skolen." Gjentar jeg, og setningen høres mere feil ut for hvert ord.

Han sukker, ser mot skolen og på meg igjen, før han rister på hodet.

"Faen heller, hopp inn da."

Deretter dukker han inn i bilen igjen, og jeg blir stående i sjokk.

Det er som om noen nettopp har fortalt meg at hele verden bare er funnet opp, som i Matrix-filmene. Jeg stammer, men klarer ikke forme noen ord. Sekken føles tung på ryggen.

Ashton tuter en gang for å symbolisere at jeg må sette opp farten, og jeg biter tennene sammen før jeg setter meg i bilen med ham.

Det lukter ny bil og manneparfyme. En smule røyk også. Interiøret er plettfritt og lyst, uten en eneste skramme. Ashton sitter og trummer fingrene mot rattet imens han venter, og årene på armene hans er spent. Han synes helt tydelig at dette er like merkelig som jeg gjør.

Da jeg ikke gjør noe annet enn å se på ham, nikker han mot setet mitt.

"Skal du ikke ta belte på?" Spør han.

Jeg legger merke til at han ikke har noen selv.

"Skal ikke du ta på din?"

Leppene bryter opp i et smil, noe som sjokkerer meg like mye som det sjokkerer ham. Sekunder senere har begge klikket på seg setebeltene, og Ashton setter i gang å kjøre.

Jeg blir sittende og nistirre på dash-bordet, alt for livredd til å se på ham. Blikket mitt faller på en haug CD-er, og nølende strekker jeg hånden ut for å se på dem.

Jeg merker blikket hans fra øyenkroken hans, men er for opptatt med å skumme gjennom artistene.

"Green Day, Blink-182, Nirvana..." leser jeg opp. "Wow. Du har skikkelig god musikksmak."

Han reagerer ikke, men likevel åpner jeg en av dem og setter CD-en inn i displayet. Kort tid etter våkner den til liv, og lyden av albumet Bullet in a bible fyller bilen.

Jeg sitter stille og mumler teksten, og merker Ashton's overraskede utrykk fra siden.

Og når jeg deretter kaster et blikk mot ham, sitter han og tapper rytmen med fingrene mot rattet.

Føler kapittlene varierer veldig i størrelse, haha😂
Æsj, dette kapittelet ble dårlig. I'm gonna do better
Og hvis dere oppdager noen sånne feil i historien, da mener jeg feil i plottet ikke skrivefeil for sånt orker jeg ikke, så bare si ifra. Denne historien var i utgangspunktet ikke en fanfic, så hvis jeg plutselig blander inn noe rart er det bare fordi jeg har glemt å fjerne det. Anyway, takk for at du leser, ikke glem vote and comment!❤️