Carry On

Kapittel 8; Med tårer i øynene

T A Y L O R

"Hvordan føler du deg i dag?" Er det første hun spør meg.

Hva hun heter, er jeg ikke egentlig sikker på. Alt jeg vet er at hun omtales "Dr. McCall", og visst nok skal være en førsteklasses psykolog! (Mammas ord).

For meg derimot, virker hun ikke slik. Jeg tror det er ganske tydelig for oss begge to at jeg ikke har det helt fantastisk her jeg sitter med hendene i kryss over brystet og et blikk som brenner i hennes, så det forundrer meg hvorfor hun i det hele tatt må spørre. Hva forventer hun at jeg skal svare?

"Jeg har det helt toppers. Kunne ikke vært bedre." Lyver jeg, og må nesten le av hvor ironisk det høres ut. Men ærlig talt, jeg hører ikke til her. Det er absolutt ingenting galt med meg. Jeg bare mistet min aller beste venn noensinne og kommer antageligvis aldri til å komme meg over det.

Hun sender meg et trist smil, som om jeg er en liten unge som sa et stygt ord. Det er nesten så jeg tror hun skal fortelle meg at hvis jeg fortsetter å snakke sånn, får jeg ikke julegaver av julenissen i år. Jeg kjemper mot trangen til å himle med øynene.

"Taylor, dette blir mye lettere om vi samarbeider," Sier hun, og stemmen er myk og vennlig.

"Det enkleste hadde vel vært om vi ikke gjorde dette i det hele tatt," mumler jeg tilbake.

Hun ignorerer kommentaren, og noterer noe raskt i en blokk hun holder i hendene. Jeg kan ikke se hva hun skriver, men bevegelsene er lette og smidige, og jeg kan forestille meg hvor nydelig skriften hennes må være.

"Hvis jeg har forstått det riktig," begynner hun, og jeg kan allerede tenke meg hva hun skal si videre. "Mistet du en god venn for ikke så lenge siden?"

Jeg stirrer direkte på henne, usikker på hvordan jeg skal reagere. Et øyeblikk streifer idèen om å rett og slett hoppe ut av vinduet meg, men jeg rister det av meg.
 I stedet stirrer jeg rett fremfor meg, og blikket mitt faller på alt annet enn øynene hennes.

Hun smiler.
"Taylor, jeg forstår at dette er vanskelig. Men dette er ikke deg, er det?"

Jeg ser ned på meg selv, før jeg trekker på skuldrene.
"Jeg er ganske sikker på at jeg er meg, ja. Men takk for tipset."

Da hun ikke ler innser jeg at denne dama ikke eier noen sans for humor i det hele tatt.

"Var Madison en god venn av deg?"

Det er som om navnet hennes får en strøm av minner til å fare gjennom hodet mitt i løpet av noen sekunder. Smilet hennes. Øynene. De idiotiske kommentarene hennes som jeg ikke visste ga mening før etter at hun døde.

Jeg ser ned i gulvet, studerer skoene mine, før blikket mitt omsider møter hennes igjen.

"Ja."

Hun retter seg opp og legger fra seg notatboken, noe som får meg til å føle at jeg ikke lenger er et eller annet forskningsprosjekt. Øynene hennes er fulle av medlidelse.

***

Er det noe jeg aldri ville ha trodd, er det at jeg ville tilbringe en og en halv time hos en psykolog og drikke te, og faktisk ikke hate hvert sekund av det.

Men idet jeg går ut av rommet, angrer jeg ikke en smule på hva jeg fortalte. Kanskje dette faktisk kan hjelpe.

Jeg kommer aldri til å glemme Madison. Men å komme seg videre er ikke det samme som å glemme, er det?

"Ses neste uke," sier jeg til Dr. McCall og sender henne et smil. Hun gjengjelder det med en rad av rekke tenner.

Jeg går mot gangen og føler meg lettere enn jeg har gjort på månedsvis. Som om jeg har båret på en ufattelig tung koffert og drasset den etter meg de siste månedene, men nå har jeg endelig klart å lempe litt av lasten av.

Men den er fortsatt tung. Den fortsetter å dra meg tilbake.

Men for første gang på lenge, ser jeg lys i enden av denne tunellen.

Jeg begynner å sprade gjennom den hvite korridoren, og nærmer meg utgangen. Jeg tar en brå sving idet den snur seg rundt et hjørne, og i et øyeblikk glemmer jeg å følge med på hvor jeg går. Men det ene sekundet er tydeligvis nok til å klare å brase inn i noen.

Jeg skvetter bakover, og alt jeg ser er et par svarte Converse på gulvet foran meg.

"Unnskyld," utbryter jeg, og retter blikket oppover. Sjokk fyller hele meg idet jeg innser hvem det er.

"A-Ashton?" Stammer jeg. Der står han, rett foran meg. I en svart T-skjorte med 'Nirvana' skrevet i hvite bokstaver. Hos psykologen. Hva i alle dager gjør han her?

Jeg retter blikket mot ansiktet hans. Øynene er røde og hovne. Som om han nettopp har grått.

Hva i alle..?

"Ashton," sier en stemme før jeg rekker å si noe. Jeg snur meg mot kilden og ser en dame i samme antrekk Dr. McCall hadde. Det må være en psykolog.

Har Ashton en psykolog? Hva er det som skjer?

Idet jeg snur meg tilbake til Ashton har han allerede dyttet seg forbi meg og gått.

Sorry, dette kapittelet var sykt dårlig... Meeeen neste kapittel er mye mer spennende, I promise *blunkeemoji*

Men denne boka er på #26 i fanfiction?! What the Hemmings? Holy Hood, tusen takk!

Elsker deg <3