Carry On

Kapittel 17; Konsert?

T A Y L O R

"Så... Tror dere han kommer ned?" Mumler jeg, imens jeg nervøst biter meg i leppa og lar øynene fare over rommet.

Det runde glassbordet er dekket med fem kopper kakao, men ingen Ashton ser ut til å komme til å drikke den siste. Rundt meg sitter Luke, den blonde gutten, Michael, den rødhårede, og Calum, den svarthårede. Alle tre sitter med hver sin kopp kalde kakao, men ingen har så mye som rørt den.

De tre trekker på skuldrene, imens samtlige blikk blir kastet mot trappen. Det er, selvfølgelig, ingen Ashton der. Jeg er usikker på om han kommer til å komme ned i det hele tatt.

"Han pleier å komme ned etter hvert, men vi har ikke sett hverandre på lenge så..." Mumler Calum, med en bekymret rynke i pannen.

Jeg nikker. For å være ærlig, vet jeg ikke en gang hva jeg gjør her. Man kan ikke bare slå et matbrett i hodet på noen og håpe man blir bestevenner. Det er ikke sånn det funker.

Så hva gjør jeg her da?

Verken Luke eller Michael har så mye som åpnet munnen. Bare Calum har sagt noe, og da ikke mer en et par korte setninger. Det virker som om alle tre virkelig bryr seg om Ashton, og selv om han kanskje ikke vil innrømme det, tror jeg Ashton bryr seg om dem òg. Likevel velger han å ikke dukke opp, enda Sophia har kalt på ham flere ganger.

"Eh, hvor lenge har dere kjent Ashton?" Spør jeg, mest fordi stillheten er til å dø av. Jeg vet jo at de må gå langt tilbake, men en del av meg lurer på hvor. Og mest av alt, hvordan. Hvordan blir tre gutter, tilsynelatende hyggelige, bestevenn med en som Ashton? Hvordan var han før som fikk dem til å bli så gode venner?

Og hvorfor er han ikke sånn lenger?

Spørsmålene bare fyller seg opp inni meg, som om jeg for hvert svar får to spørsmål til. Det irriterer meg, men jeg må finne det ut. Fordi endelig... Endelig er det noe som ikke handler om Madison.

"Vi går langt tilbake. Før... Alt sammen," mumler Michael. Jeg verker etter å vite hva alt sammen betyr, men det er ikke riktig tidspunkt å spørre. Kanskje det heller aldri blir det.

De tre guttene ser på meg, og i et øyeblikk lurer jeg på om det er noe galt. Det er liksom forvirring i øynene deres, som om jeg er det merkelige her. Ikke det faktum at det er en gutt der oppe som ikke gidder å komme ned, eller det at rett foran meg sitter en fyr med det merkeligste håret jeg noensinne har sett.

Det blir Luke som tar ordet. "Hv-Hvordan kjenner du ham?" Stammer han frem. Han virker nesten mere nervøs en de andre. Jeg vet ikke om det er hans egen sjenanse eller Ashton, eller kanskje begge deler. Han biter seg konstant i leppe-piercingen, eller drar hånden gjennom det blonde, høye håret.

Jeg slo ham i hodet med et matbrett, tenker jeg. Det går ikke. Jeg kan ikke fortelle dem dèt.

"Øh, vi møttes i en... Musikksjappe," mumler jeg.

Calum hever brynene, plutselig interessert. "Musikksjappe? Hvor?"

Jeg biter meg i leppa. "I byen, men... Den skal legges ned. Med mindre vi klarer å reklamere for den, og... Det ser ikke ut til at Ashton har tenkt til å hjelpe."

Jeg ser opp, og møter blikket til en glisende Michael. De grønne øynene lyser opp, som om bare temaet musikk får ham til å glemme alt annet.

"Reklame? For en musikksjappe"? Gjentar han, som om det ligger noe innlysende i det.

Jeg ser forvirret på ham, men Calum og Luke ser ut til å ha lagt sammen to og to.

"Mikey, du er genial!" Utbryter Calum, og sitter ytterst på stolen av opphisselse. Luke, som virker litt mere tilbakeholden, lyser av entusiasme han også.

"Hæ?" Spør jeg, uten anelse om hva de snakker om. Er det et eller annet jeg ikke har fått med meg her?

Michael reiser seg, som om han har en eller annen viktig tale, men ansiktet er fylt med en tullete grimase.

"Mine damer og herrer," begynner han, og de andre flirer. "Vi har nettopp skaffet 5 Seconds of Summer sin første konsert!"

Jeg stirrer på ham. Han er helt i ekstase - stemmen hans fyller rommet og løfter det med energi.

Men det er noe som ikke stemmer.

Ashton.

Han går aldri med på det.

Michael ser på uttrykket mitt, og smilet hans minskes en smule. "Hva?" Spør han, men før jeg rekkker å si noe, blir svaret plutselig fult synlig for alle sammen. Bokstavelig talt.

Ashton tramper ned trappen.

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg. Et par klemmer. Et smil, kanskje. I hvert fall ikke dette.

Han har ikke på seg en bandana i dag, og håret henger ned over pannen. Opp fra lommen på de svarte jeansene kan jeg såvidt skimte en røykpakke. Og øynene hans ser ut som om de ikke har hvilt på flere døgn.

"Hva faen gjør dere her?" Glefser han, og ser på dem alle med mere avsky enn jeg noensinne trodde en syttenåring ville være i stand til å vise. Blikket hans detter ned på meg, og ansiktet blir enda strammere. "Og hvorfor er hun her?"

Fyf, jeg har skrevet denne delen sykt mange ganger, og den blir like dårlig hver gang😂😂

Men jaja😂😂 It'll be fine😂