Carry On

Kapittel 5; Minnestund

T A Y L O R

Fordi dette så godt som aldri har skjedd før, har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal reagere.

Altså, vi har noen enkle regler i denne verdenen. Og nummer èn er at Taylor, aldri, under noen omstendigheter, får husarrest.

Men nå ser det ut som noen har fullstendig vrengt og tullet med reglene, og jeg tror det er ganske klart hvem denne personen er.

"Hæh?" Er alt jeg klarer å presse frem. Jeg merker på den keitete måten mamma står på, at hun synes dette er like merkelig som jeg gjør.

"Du har husarrest." Gjentar hun. "Og jeg har ordnet med en psykolog."

Det tar et øyeblikk før jeg skjønnet at hun mener det.

"Vent... Hva?"

Hun snur seg mot pappa, som sitter og nipper til kaffen ved middagsbordet. Jeg ser det paniske uttrykket til mamma, og antageligvis pappa óg.

Han retter seg i stolen og trekker ut en til meg.

Idet jeg nærmer meg bordet føles beina nesten som om de skal synke sammen.
Alt dette snakket om Madison, psykolog, husarrest...
Det føles som om alt sammen har blandet seg til en stor suppe i hodet mitt.

"Vennen," begynner pappa, og jeg føler meg som et barn igjen. "Vi forstår at dette er vanskelig for deg."

Jeg sitter bare i sjokk og betrakter ham.

"Men du må komme deg videre. Madison ville ikke ønsket at du... Oppførte deg sånn."

Jeg ser straks på mamma, sender henne et skal du ikke si noe?- blikk, men hun bare smiler medlidende.

"Du vet ingenting om hva Madison hadde ønsket." Klarer jeg omsider å presse frem. Stemmen min er skjelven, og jeg må kjempe for å beholde beherskelsen.

Pappa strekker seg etter hånden min.

"Vi har snakket med Sophia, naboen..." Mumler mamma bak meg.

Jeg nekter å møte blikket til noen av dem, og fortsetter bare å stirre ned på duken på bordet. Den er rutete, og på midten er det en liten, rød flekk som vi aldri har klart å få vekk fra den gangen jeg og Madison malte. Vi var fem den gangen.

"Og hun har gått med på å holde en minnestund for Madison. I huset deres."

Jeg stivner, og øynene mine, som nå er fulle av tårer, møter endelig blikket hennes.

"Skal vi til Ashton's hus? Ikke snakk om!"

Og med det tramper jeg opp på mitt eget rom om smeller igjen døren.

Jeg hører de hviske mellom seg, og tviler ikke på at de snakker om meg.

Snakker om den totale katastrofen av en datter jeg har blitt.

***

På ett eller annet tidspunkt må jeg ha sovnet.

Idet jeg åpner øynene igjen er de klissete og våte, og jeg vet at jeg har grått meg selv i søvn.

Igjen.

Jeg gnir søvnen ut av øynene og gløtter bort på klokken. 20:58.

Idet jeg skal til å reise meg og hente mat fra kjøkkenet, stivner jeg til idet jeg hører stemmer utenfor døren.

Allerede nå hører jeg hvem de er, og hva de diskuterer.

Sophia. Mamma. Minnestund.

Halsen snurper seg sammen og magen vrenger seg, men jeg lister meg likevel frem til døren og lytter. Og det som kommer, er mer enn jeg kan takle på en dag.

"Ja, jeg forstår hvordan hun har det. Ashton mistet en kjær venn for et år siden. Jeg tror ennå ikke han er over det."

Jeg tror jeg må ha sluppet ut en slags umenneskelig lyd der og da, for brått dør samtalen deres ut.

"Taylor?" Hører jeg mamma rope etter meg.

Jeg biter meg i leppa til blodsmaken fyller munnen, før jeg presser frem et smil.

"Ja?" Sier jeg, idet jeg åpner døren og smetter ut.

Der sitter de, med hver sin kopp te, avslappet rundt stuebordet.

Sophia er fremdeles like vakker, like slående, og øynene hennes glitrer fra de små stearinlysene de har tent.

"Hei, Taylor." Hvisker hun med et smil.

Jeg gjengjelder det, men orker ikke si noe mer.

Mamma gjør tegn til at jeg skal sette meg ned.

Hun rekker meg en kopp og hever brynet spørrende, men jeg avfeier tilbudet. Oppmerksomheten min er festet på Sophia.

"Jeg tror det vil være bra for deg." Sier mamma, og hånden hennes stryker meg langsomt på ryggen. Jeg rykker til og setter meg lenger frem i stolen, slik at hun ikke når meg. Hun strekker den raskt til seg igjen.

"Jeg er sikker på at Chris ikke vil ha noe imot å holde en minnestund." Sier Sophia med et smil.

Jeg klarer bare å nikke.

"Når?" Presser jeg frem. Begge sender hverandre blikk som sier mere enn tusen ord, før mamma forteller meg hva de har planlagt.

Jeg sitter stille og hører på. Da hun endelig avslutter, må jeg holde tårene tilbake igjen.

"Lørdag?" Gjentar jeg.

Begge nikker.

Beklager for sykt kort og kjedelig del, men det blir bedre. I think.

Ikke glem å stemme og kommentere❤️

Tusen takk for at du leser!