Carry On

Kapittel 27; Jeg drepte henne

T A Y L O R

Jeg vet ikke hva som vekker meg.

Kanskje det faktum at jeg ligger på et hardt gulv som jeg ikke en gang har lov til å ligge på har noe med saken å gjøre. Alt jeg vet er at når øynene mine først åpnes, er det ingen mulighet for at jeg klarer å lukke dem igjen.

Og idet jeg lar dem vandre over rommet, innser jeg at noe mangler.

Ashton.

Jeg spretter opp og klarer å smyge meg over de andre guttene, selv om mørket gjør det nesten umulig å se hvor jeg er på vei. Jeg fumler meg frem til døren og kjenner metallet idet fingrene krummer seg om dørhåndtaket, imens jeg stille prøver å dytte det ned. Den eneste tanken som fyker igjennom hodet mitt er at jeg må finne ham.

Han er ikke i butikken heller. Jeg fortsetter mot utgangen, nå med en guffen følelse i hele meg.

Har han dratt igjen?

Utenfor er det nå fullstendig mørkt. Kulden biter igjennom den tynne jakka og sender frysninger igjennom meg. Rett utenfor butikken står Ashtons bil, og det tar meg ikke lenge før jeg innser at han sitter i den.

Lydløst finner jeg veien frem til den, åpner døren stille og setter meg inn, uten så mye som å si et ord.

Det lukter ikke røyk lenger, bemerker jeg. Bare en svakt duft av ny bil, som fremdeles henger igjen.

Ashton har hendene på rattet, og jeg kan ikke unngå å legge merke til hvordan knokene nesten er hvite. Men så løsner de opp, enda han fortsatt ikke har sagt noe.

"Du har aldri fortalt meg at mellomnavnet ditt er Fletcher," kommenterer jeg. Han svarer ikke, og i et øyeblikk er jeg redd han har sperret meg av igjen.

Kommer han til å fortelle meg det samme som på lekeplassen den gangen? Vil han be meg gå?

"Hvordan var hun?" Mumler han plutselig, og jeg kaster et forvirret øyekast mot ham. Blikket er unnvikende, men tilstedeværelsen er der.

"Madison?" Spør jeg. Han nikker, og jeg biter meg i leppa. Jeg pleier aldri å snakke om henne med noen. Mest fordi jeg vet at om jeg gjør det, vil folk bare fortelle meg at det ikke er bra for meg å tenke så mye på henne.

Sannheten er at jo mer jeg holder inne, jo mere bygger seg opp inni meg.

"Hun var snill," mumler jeg. "Og morsom. Hun hadde alltid de rareste idéene, som å lage trehytter eller dra til et eller annet sted man ikke vet om eksisterer en gang før hun finner det."

Minnene kommer strømmende tilbake, og jeg må nesten smile.

Ashton svarer ikke, men jeg fortsetter. Det er som om noen trakk ut en propp, og ordene bare kommer strømmende ut av meg herfra.

"Og så pleide hun alltid å snakke om så mye. Og ikke sånn prating, men virkelig snakking. Hun er den smarteste - var den smarteste personen jeg noensinne har møtt."

Jeg ser på ham, som fremdeles stirrer ut av frontruten. Det er definitivt noe som plager ham, men jeg vil ikke spørre.

"Har du noe imot det om jeg tar en røyk?" Mumler han igjen, og møter endelig blikket mitt.

De karamellbrune øynene hans er triste.

Jeg liker ikke å se dem sånn.

"Selvfølgelig ikke."

Han drar opp en ny sigarett fra lomma, og jeg følger nøye med imens fingrene hans fører den til munnen og lighteren gnister opp enden.

"Du røyker ikke mye lenger," kommenterer jeg.