Carry On

Kapittel 31; Blå og røde lys

T A Y L O R

Han er ikke her. Hvorfor er han ikke her?

Jeg vet ikke hvem jeg er mest sint på; han, eller meg selv. Det føles som om bekymringen gnager meg opp innenfra, spres fra dypt inni beinmargen og ut til fingertuppene. Som om hele kroppen min pumper adrenalin, og alt for denne gutten. Denne gutten jeg tidligere hatet.

...Og nå har innsett at jeg virkelig, virkelig ikke vil miste.

Ikke han også.

Musikksjappa er tom. Jeg vet ikke hva jeg så for meg - at han skulle sitte der og spille trommer? Alt som møter meg er trommesettet, instrumentene som fremdeles ligger igjen, og papirene med sangtekster.

På veien ut er jeg verre enn før. Jeg er kvalm, hodet verker. Og alt fordi jeg nå vet at Ashton klandrer seg selv.

Og en gnagende følelse i meg, en tanke jeg prøver å dytte vekk, presse ut av hjernen, sier meg at han kanskje kan finne på å ta hennes plass. Kjæresten. Jenta som døde.

Stopp.

Jeg orker ikke tanken på det. Jeg takler det ikke. Han ville ikke gjort det. Han ville ikke forlatt meg.

Hjernen min jobber på høygir for å finne ut steder han kan ha dratt. Men han har ikke vært noen andre steder. Hvor kunne han ha funnet på å dra? Skolen?

En idé faller meg inn. En idé jeg burde ha kommet på så mye før. Det var jo der, på en måte, det alt startet.

Innsjøen.

Jeg har ingen bil. Det går ingen busser. Alt jeg har er et par converse og klærne jeg hadde på meg i går, før jeg sovnet på sofaen hans.

Likevel begynner jeg å løpe ned langs gata, selv om beina straks begynner å skrike av melkesyre og musklene trygler meg om å stoppe, helt til svetten triller nedover panna og halsen blir tørr.

Alt jeg ser, er øynene hans idet han gråt i den bilen, snakket om hvordan det er hans feil. Alt jeg klarer å tenke, er at jeg må se de øynene én gang til.

Fem minutter går. Kroppen min føles som den skal kollapse. Hjernen min spiller en endeløs film av scenarioer.

Hvordan vil de finne ham? På bunnen av vannet?

Stopp.

Jeg fortsetter å presse meg fremover, helt til alt jeg ser er trærne, fargene. Grønt. Og til slutt...

Blått. Rødt. Politibiler.

Det er mennesker her. Biler. Politimenn. Sykebiler.

Nei.

En gruppe mennesker har samlet seg rundt vannkanten.

Nei.

Jeg tror jeg gråter. Jeg er ikke sikker en gang. Jeg enser ingenting.

Blikket mitt prøver å bore seg gjennom folkemengden, prøver å få et glimt av ham. Men den fungerer som en vegg, sperrer meg ute og hindrer meg i å se noe annet enn rygger, høre noe annet enn hvisking.

En politimann nærmer seg meg. Han sier et eller annet, men jeg enser ikke hva.

"Hallo? Jeg sa dette er begrenset område," gjentar han.

Jeg prøver å svare noe, prøver å lete etter ord.

"Er du faen meg blind? Hun trenger tid!" Glefser plutselig en annen stemme.

Jeg stopper opp. Det kan ikke være mulig. Det kan ikke være han.

Men idet jeg snur meg, treffer blikket mitt en gutt på min egen alder, med håret satt opp i en knæsj blå bandana og øynene borende inn i politimannen, som bare himler med øynene og går.

Og der står jeg, og blikket hans møter mitt, og jeg forstår ikke hva som skjer en gang før han har armene rundt meg.

"Unnskyld," hvisker han inn i øret mitt. Jeg merker pusten hans inntill huden min, leppene hans nesten borti øret mitt. "Jeg er lei for det."

Jeg forstår ikke hva han mener. Han er jo i live?

Idet jeg endelig får stemmen tilbake, har det allerede gått opp for meg. Idet øynene mine faller på menneskemengden nok en gang, har jeg allerede skjønt det.

Men bare for sikkerhets skyld, bare fordi jeg håper jeg tar feil, mumler jeg: "Hva mener du?"

Men selvfølgelig har jeg rett. Jeg vet ikke en gang om han fremdeles holder rundt meg idet han svarer. Enser ikke noe annet enn gruppen av mennesker ved vannet.

Og da han endelig svarer, bekreftes bare det jeg allerede vet.

"De har funnet Madison."

Jeg skrev egentlig denne delen klokken fire på natta for en evighet siden, men av en eller annen grunn publiserte jeg det ikke før nå.

Kanskje jeg trodde det å la den ligge i utkastene mine på magisk vis ville få det bedre, idk

Føler dette ble veldig 'dramatisk', og neste kapittel blir bare enda verre. Jaja, det er gøy å skrive og forhåpentligvis gøy (eller hva nå man skal si) å lese.

Annet enn den mumlingen der, har denne historien snart 7 TUSEN lesere, whoah

Tusen takk, lava you, og vote and comment så publiserer jeg kanskje neste del allerede i morgen ;)

*wink* BYEEEE