Carry On

Kapittel 36; En blomsterbukett og et knust hjerte

TAYLOR

Når mamma er under press, lager hun alltid lasagne.

Hun lagde det da jeg var syv og bestemte meg for å melde meg på skolens talentshow og spille klarinett, og hun lagde det da jeg brøt sammen i sorg i etterkant fordi jeg ikke vant. Hun lagde det da faren min fikk det for seg at han ville hoppe i fallskjerm med sine beste kompiser, og etter funnet av Madison har hun laget tre stykker på en uke, og enda en da jeg fortalte henne at jeg virkelig ikke elsker lasagne lenger.

Moren min liker ikke lasagne, en gang. Hun lager det fordi hun stresser, og fordi det å legge noen plater med ost over kjøtt av en eller annen grunn har en beroligende effekt på henne.

Når faren min er under press, begynner han å jogge rundt huset. Runde etter runde til han harker og peser seg fremover, og alt stresset har forsvunnet sammen med svetten. Under fotballkamper, når motstanderen er minutter fra å score - tre runder rundt huset, en ekstra stor kaffe. Når motstanderen vinner - fem runder, glem kaffen, jeg trenger en øl. Han løp da jeg var liten, og da jeg ble eldre. Alltid den samme runden.

Jeg pleide å tro at han bare følte for å trene, før jeg innså at det var det samme som osten og kjøttet. Beroligende, hvordan nå det å løpe i sirkler eller legge litt ost på en smule kjøtt kunne berolige noen.

Når jeg er under press, ringer jeg Madison. Jeg gjorde det da jeg skulle på sommerleir i tredjeklasse og virkelig ikke ville, og jeg gjorde det da jeg kom hjem igjen. Alltid Madison.

Og så latterlig som det er, gjør jeg det nesten en halvtime før begravelsen. Jeg vet ikke hva som går igjennom hodet på meg, men jeg er halvveis gjennom å taste inn nummeret hennes før jeg innser at det ikke eksisterer lenger.
Hun kommer aldri til å få vite mine bekymringer, aldri til å dele mine gleder. Aldri til å svare. Jeg kan aldri ringe henne og fortelle om dagens hendelser, om mine redsler eller planer; alle disse små tingene vil hun gå glipp av. Jeg kan aldri fortelle henne dem. Hadde hun vært her kunne jeg ha fortalt henne om Ashton, at han har unngått meg hele uken, jeg kunne fortalt henne om faren min, som løper flere runder om dagen, og moren min, som fyller fryseren med lasagner ingen har apetitten til å spise.

Men hun er her ikke. Hun ligger i en kiste, og snart vil hun ligge begravet under mørk, skitten jord, og jeg vil aldri kunne se henne igjen. Hun vil aldri være der for å viske bort mine bekymringer, for hun har blitt en av dem selv.

Hele veien til kirken føles mere som å gå mot min egen begravelse enn hennes. Hele kroppen er nummen, det føles som om jeg går i søvne. Jeg kan ikke la være å tenke små, idiotiske ting jeg så gjerne skulle ha fortalt Madison. Hey, Madison, jeg tror det begynner å snø snart, når jeg ser skyene på himmelen, som snor seg inn i hverandre. Eller når jeg ser huset i enden av gata; Hey, Madison, naboene våre spiller den sære country-musikken på full guffe igjen.

Eller det jeg tenker på når jeg er på vei inn, som har kvernet rundt i tankene mine de siste dagene: Hey, Madison, tror du Ashton kommer i begravelsen din?

Jeg burde ikke tenke på det. Det er ikke normalt. Bestevennen min er død, og jeg tenker på gutten som bor i huset hennes. Det kan ikke være normalt, men likevel søker øynene mine etter ham på veien bort. Og deretter på parkeringsplassen, ved inngangen, innenfor...

Og så blir jeg sittende utenfor, med tårer trillene nedover kinnene mine, før jeg hvisker ut i luften: "Hey, Madison, han gjorde ikke det."

Jeg burde ikke klandre ham. Ærlig talt, Ashton kjente ikke en gang Madison, og enkelte ville vel sagt at han ikke kjenner meg en gang. Det er så mange ting jeg ikke vet om ham; Jeg vet ikke om han er venstre eller høyrehendt, eller om han foretrekker kaffe eller te, eller favorittfargen hans. Jeg vet ingenting, annet enn at jeg tydeligvis var mere tilknyttet til gutten enn jeg var klar over, for jeg finner meg selv gråtende utenfor trappen til kirken.