T A Y L O R
Imens jeg målløs leter etter ord, strekker Ashton seg etter en ny røyk, og Michael krøller brynene.
"Har du begynt å røyke igjen?" Spør han. Stemmen hans er en smule skuffet.
Ashton svarer bare med å himle med øynene, før han går. Ut døren og vekk fra oss, som om vi ikke er noe annet enn noen irriterende små unger som trenger seg på.
Noe jeg for så vidt er, men likevel.. Jeg hadde forventet noe litt mer enn dette.
Det høye ekkoet av døren som smeller igjen fyller rommet, og de tre guttene foran meg synker sammen i stolene.
"Jeg trodde han slutta for fire måneder siden," innrømmer Michael.
"Han gjorde det," mumler Calum. "Han har vel begynt igjen."
"Tror dere han er dårligere?" Hvisker Luke.
"Dårligere? Kan man i det hele tatt bli dårligere?"
Jeg sitter fremdeles i sjokk, imens øynene mine flakker frem og tilbake mellom Luke, Michael og Calum på jakt etter svar. Men ingen av dem sier noe.
Det blir stille igjen. En type stillhet som bare sniker seg inn i rommet og fyller luften med tankene som ingen tør å si, men alle tenker.
"K-Kommer han tilbake?" Stammer jeg, usikker på hvorfor. Ærlig talt, jeg kjenner ingen av disse folka. Det er ingen grunn til at jeg i det hele tatt sitter her. Bare fordi man drar til en musikksjappe èn gang kan man ikke forvente at noen plutselig skal godta at du stormer inn i huset deres.
Calum trekker på skuldrene. "Antakelig. Vi må bare gi ham litt tid."
Der er det igjen. Gi ham litt tid. Sophia sa det første dagen jeg var her, og nå sier Calum det. Som om de alle har lest samme oppskriften til hvordan man snakker med deprimerte personer.
Deprimerte? Hvor kom den tanken fra?
Jeg har jo ingen anelse om han er deprimert eller ikke. Faktisk, har jeg ingen anelse om noenting. Jeg vet ikke en gang hvem han er.
"Skal vi ikke gå etter ham?" Spør jeg forvirret.
Skal de bare la ham gå ute, alene?
"Det er ikke noe annet å gjøre. Vi vet ikke en gang hvor han er. Han gjør dette hele tiden. Vi må bare vente. Han kommer tilbake." Jeg vet ikke hvem Michael prøver å overbevise mest med den siste setningen - han selv eller meg.
Uansett kan jeg ikke la være å tenke:
Hva om han ikke gjør det?
Og en tanke leder til en annen og plutselig er jeg inne på Madison igjen.
Fordi hun kom aldri tilbake.
Som om Luke plutselig ser hvordan hele meg synker sammen, spretter han opp.
"Jeg lager mere kakao, jeg," mumler han. Og så går han på en litt keitete måte og begynner å styre med noe på kjøkkenet.
Vi andre sitter bare i stillhet, men ikke lenge etter roper Luke: "Har noen lyst på pizza?" og som om noen trykket på en bryter lyser guttene opp.
"PIZZA?" Gjentar Michael, og jeg må nesten le. "SELVFØLGELIG VIL JEG HA PIZZA, LUKE, HVOR DUM ER DU?"
Og dermed ender det opp med, etter tre mislykkede forsøk av Luke, at vi alle samler oss rundt bordet og en enorm, pepperoni-fylt pizza.
Hvis du noensinne har sett en flokk løver ved et vannhull, har du en liten forsmak på hva jeg er vitne til.
Jeg visste ikke en gang at det var mulig å spise så mye på èn gang. Jeg ser fascinert mot Michael, som er i gang med sitt sjette stykke allerede.
"Så... Hva slags musikk spiller dere?" Mumler jeg mellom en munnfull, og Michael gliser.
"Punk rock."
Calum setter nesten pizzaen i halsen, som fører til at alle, untatt en fornærmet Michael, bryter ut i latter.
"Hva? Jeg bare sier det, jeg er punk rock."
"Du ser ut som en enorm Skittle. Hvordan kan dét være punk rock?" Flirer Calum.
Michael ser ondt på ham, før han snur seg mot Luke.
"Luke, hvem av meg og Calum er mest punk rock?"
Alle ser på Luke, noe som gjør at han umiddelbart rødmer. Og med munnen full av brus, sier han: "Øh...".
Og dermed er det brus utover hele bordet.
Michael bryter ut i latterkrampe. "Èn ting er sikkert; det er i hvert fall ikke Luke."
Resten av samtalen blir til en heftig diskusjon om hva som er "punk rock" og ikke. Innen pizzaen er ferdig har vi vært innom alt: Forskjellige hårfarger som marihøne, bie og dalmantiner. Til og med å løpe gjennom hele nabolaget splitter naken, noe Calum synes var en fantastisk idé.
"Du vet at det er mulig å gjøre ting uten å være naken?" Flirer Michael.
Med fullstendig latterkrampe snur jeg meg for å få tilbake pusten - og blikket faller rett på klokka på veggen.
"Eh, dere?" Mumler jeg.
Det tar et øyeblikk før de andre ser hva jeg ser.
Klokken er langt over midnatt.
"Svarte baller," utbryter Michael, men det er ikke noe barnslig i tonen hans lenger.
Han har ikke kommet tilbake. Hvorfor har han ikke kommet tilbake?
Som om samme tanken detter i hodene våres på samme tid, spretter alle opp of fyker bort til skoene våre.
Jeg drar på meg jakken og Conversene, klar til å løpe et maraton om jeg må.
FYF DET ER LITT OVER TO UKER TIL JEG SKAL PÅ GREEN DAY-KONSERT OH MY GAWD
(Og også litt over to uker til lille Calpal blir 21, men DET SNAKKER VI IKKE OM)
Anywaaaay, TUSEN TAKK FOR NESTEN 1000 READS!! Jeg er helt i sjokk her.
I LOVE YOU ALL SO SHUCKING MUCH❤❤
Vote and comment så blir jeg glaaad👌🏼😂
Og en siste ting lmao:
JEG HAR FÅTT EN PLATESPILLER OMH
(Det var det, takk for meg)
YOU ARE READING
Carry On
FanfictionTaylor misliker den nye nabogutten fra første øyekast, men hun prøver å ha et åpent sinn. Det blir bare betydelig vanskeligere når Ashton Irwin åpenbart misliker henne like mye tilbake, for grunner han nekter å gå inn på. På en eller annen måte støt...
