Marcus Og Martinus- Fortiden Forandrer Alt

Stina det går bra

Stina's pov*
Jeg satt ved et tre inne i skogen i Trondheim, jeg satt å tenkte på krangelen mellom meg, Sofia og Maria. Jeg var veldig lei meg fordi jeg mente at det var dems feil, men nå når jeg har sittet her litt har jeg fått tid til å tenke og jeg vet hvordan det er og angrer veldig. Det er bare en ting som plager meg, istedet for å lette etter meg så er de to sikkert sammen med gutta nå og bryr seg ikke om meg engang. Jeg angrer på det som skjedde, men jeg tror faktisk de mente hva de sa. Når jeg har sittet her har jeg også begynt å tenkt på ting som skjedde i trofors og sånn og over hvor mye jeg faktisk savnet dem. Det eneste problemet er at hvis jeg innrømmer at jeg savner dem så er jeg redd for å bli såret igjen. Dessuten dette er den eneste dagen på le generelt som jeg kommer til å se dem og jeg kan likså godt gå ditt å tilbringe litt tid, men skal ikke si noe om at det er meg. Vet du hva jeg vil heller bare droppe det og sitte her i steden for. Selv om jeg begynner å bli veldig kald og vil bare gå hjem. Akkurat når jeg skulle reise meg så begynte jeg å tenke på en drøm som jeg hadde for litt lenge siden etter at jeg flyttet til Trondheim, den var sånn at jeg satt i skogen å var lei meg og begynte å synge på plystre på deg og plutselig så kom martinus og marcus ut fra skogen og sang også. Jeg hadde egentlig litt lyst il å prøve det og se om det faktisk kom til å skje. Jeg bestemte meg for å prøve så jeg slag den delen som jeg hadde gjort i drømmen min.

S- ikke gå fra me, baby du vet e trenger deg (ah). Det blikket der, Nesten så jeg tror du hater me.

T- Hvor ska du hen, Lover du å komme hjem igjen (ahh). Ikke glem, hjertet mitt det brenn og brenn

Når jeg hadde synger det så skulle jeg akkurat til å reise meg opp, men så hørte jeg noen synge og stemmen var veldig kjent. Jeg snudde meg rundt og da ble jeg veldig overasket og for å være ærlig litt skremt fordi det der var litt vel rart. Jeg hadde drømt det og nå så skjer det. Vent hvis det er de ekte gutta så er jeg nødt til å komme meg vekk herfra. Du er nødt til å tulle med meg, jeg trodde jeg ba de om å holde dere unna meg. Jeg hadde så lyst til å si det til dem, men da ville de sikkert forstå hvem jeg var.

T- hva mener du med det?

Åhh nei jeg sa det høyt. Akkurat nå så friket jeg helt ut og jeg kom ikke på noen annen ut vei enn å løpe, så jeg snudde meg å løpe det forteste jeg kunne. Jeg hørte dem si noe men ikke hva, så jeg fortsatte og løpe og da jeg så bak meg så kunne jeg se at marcus kom løpende. Jeg visste ikke helt hvor det hadde blitt av martinus, men han kunne ikke være så langt unna så jeg fortsatte å løpe. Akkurat da jeg snudde hodet mitt rundt igjen så sto martinus foran meg, vent hvordan kom han seg ditt han var jo bak meg istad og jeg prøvde å stoppe eller å løpe en annen vei, men rakk det ikke fordi da holdt han fast i meg som en klem bare at samtidig som han ga meg en klem så strøk han meg over håret og sa mange beroligende ting.

T- du Stina det går bra vi vil ikke skadde seg eller noe du kan slappe av
M- ja vennene dine Maria og Sofia har sendt oss

Jeg dyttet martinus vekk og så på dem med et litt sånn killer blikk.

S- okei så de sendte de personene jeg hater mest i hele verden for å få meg til å bli glad
T- okei det var kanskje ikke den beste ideen deres men kan du ikke bare bli med oss?
S- jeg vil heller falle og besvimme enn å være sammen med dere og så kan jeg bare ligge her hvor det er kaldt og kanskje aldri våkne, det høres fortsatt mye bedre ut
M- sikker på det nå
S- ja jeg er sikker
T- okei for hvis du fortsetter å løpe så kan det skje
S- greit jeg bryr meg ikke

Jeg snudde meg å begynte å løpe og så mot dem igjen, men denne gangen kom de ikke etter meg. Da jeg snudde meg rundt igjen så snubla jeg i en stubbe og falt mot en stein med hodet og det siste jeg hørte var marcus og martinus som ropte.

STINA!!
()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()
Mer?
Foresten hvis det var litt uklart så vet ikke guttene at Stina er Stina.