Marcus Og Martinus- Fortiden Forandrer Alt

Hva velger jeg?

hei neste del kommer når denne har fått 6 votes og 10 kommentarer. det er lettere å få kommentarer siden samme person kan skrive flere kommentarer. Forresten unnskyld for at det ikke kom en del når jeg hadde fått votene og kommentarene som jeg ba om, men jeg har vært litt opptatt i dag så ja.

Martinus pov*
Jeg stormet ut av døra til skolegården med marcus hakk i hjel. Da vi kom ut av døra så jeg Nicole som sto sammen med resten av guttene i klassa.

A-(alle untatt mac, tinus og nicole)

T- OKEI NICOLE HVOR ER NØKKELEN!!!
M- MARTINUS!! ro deg ned
T- jeg vil ikke!! Stina kan for søren meg dø marcus!!!!!
A- Hæ??!
N- slapp av folkens, det er ikke så alvorlig
T- jo det er faktisk det
N- hun har da bare klaustrofobi og er stengt inne i et lite rom å kan få vanskelig for å puste, det er liksom ikke verdens undergang
M- nei men det er heller ikke det beste i verden heller da
N- nei men hvem bryr seg egentlig om hva som skjer med henne hun er bare en borsjemt dritt unge
T- NÅ HOLDER DET!!

Jeg gad virkelig ikke mer av det jævla trynet hennes. så jeg gikk mot henne og tok tak i henne å løftet henne opp. så tok jeg nøkkelen fra henne og slapp henne ned på bakken igjen så hun falt og fikk vondt. Eller jeg håper vertfall det gjorde vondt. Jeg orker virkelig ikke å se henne lengre nå. og tro meg hvis det ikke hadde vært lærere i nærheten så hadde jeg begynt å slått henne og jeg tuller ikke.

I-(ida)
T- kom igjen marcus vi går
I- jeg blir med dere
M- ida? hvorfor?
I- fordi jeg og stina ble veldig gode venner får det som skjedde og jeg håpet på å få hjelpe henne
T- greit men gørst er det noe du må vite
I- hva da at det var dere som låste henne inne der?
M- Hvordan visste du det?!
I- nicole sa det, men tro meg jeg er ikke sur eller noe på dere fordi jeg vet at nicole sikkert lurte dere til det
T- ja det er sant
I- uansett så må vi gå nå
M- ja kom igjen

Stina's pov*
alt rundt meg var helt svart. Jeg sto midt i et svart rom med mange minner rundt meg. Noen var bra, nlen var dårlige. Det var mange minner fra Bergen når jeg bare var en mm'er, men det som var rart var at de fleste minnene jeg hadde som var gode var fra før jeg møtte gutta. Jeg synes det var litt rart men så ble det bare rarere siden alle de gode minnene forsvant bare og da var det bare igjen minner som fikk meg til å angre på at jeg noengang møtte guttene. Foran meg så jeg plutselig et lys som fikk oppmerksomheten min rettet mot den. Jeg har hørt om det lyset, det er det lyset man går til for å dø eller noe. Vent nå litt det er derfor jeg ser tilbake på bare dårlige minner fordi sinnet ditt vil liksom at du skal gå ditt eller noe. Uansett hvor mye jeg har lyst til å tenke tilbake på de gode minnene så blir bare alt dårlig og jeg føler egentlig at jeg ikke har så lyst til å leve lengre. Før så var livet mitt perfekt, men alt ble snudd på hodet etter at jeg møtte guttene på backstage for et år siden eller noe. Noen ganger så skulle jeg egentlig bare ønske at vi ikke vant den konkurransen og at vi aldri fikk møtt guttene for da ville ikke disse grusomme tingene ha skjedd. Jeg har klart å bare stå stille en stund nå og bare håpe på at jeg snart våkner men så ser jeg et minne som forandrer alt. Det er fra da gutta kyssa de to andre jentene foran meg i fjor og valgte å stole på dem istedet for meg. Jeg hadde faktisk nesten glemt det, men nå når jeg ser på det så blir jeg bare sur og trust. Kanskje det ikke er ment at jeg skal leve, og kanskje guttene bare tulla med det at de skulle redde meg. Hvem vet kanskje de bare har dratt hjem for å forlatte meg for å dø og hvis de har fått meg på sykehus så har de sikkert også dratt hjem fordi de ikke vil være i nærheten av meg og sånn. Nå har jeg bestemt meg, jeg har ikke lyst til å leve her lengre. Jeg går mot lyset eller faktisk så løper jeg. Jeg vil selvfølgelig ikke børe dø for alltid, men jeg vil bare leve et annet liv eller noe, et liv som ikke inneholder marcus og martinus. Når jeg kom fram til lyset og bare manglet noen få skritt til jeg var det så begynte jeg å høre stemmer.

- kommer hun til å våkne snart?
- vet ikke
- jeg håper det
- hvis hun ikke våkner så kommer jeg aldri til å tilgi meg selv
- Martinus ikke si det
- jo det er min feil at dette i det hele tatt skjedde

Stemmene hørtes kjente ut men jeg klarte bare ikke å aette sammen hvem som var hvem. Helt til jeg hørte navnet hans. Navnet til gutten som forandret hele mitt liv. Gutten jeg elsket av hele mitt hjerte. Han fikk meg alltid til å le uansett hva. Jeg visste også at marcus var der og jeg bare elsket han av hele mitt hjerte også. Jeg snjdde meg mot minnene igjen da jeg så et bilde av meg, marcus og martinus. Det var før en av konsertene de skulle ha når jeg var med dem litt rundt. Jeg sto i midten og de sto ved siden av og ga meg dørst et kyss på kinnet så tok vi et bildet der de ga meg verdens største klem. Jeg savner de tidene. Vent nå litt hva er det jeg tenker med. Jeg kan ikke dø. Jeg vil leve videre enten med eller uten gutta, men jeg vil vertfall ha med meg minnene vi har skapt sammen. Jeg snudde meg å løpte tilbake men lyset kom bare etter meg og plutselig så ble alt borte og jeg åpnet øynene. Jeg så meg rundt men kunne ikke se noe, høre noe, røre på meg og det begynte egentlig å bli litt vanskelig å puste også. Det siste jeg husker var at jeg var i kottet på skolen og nå så vet jeg ikke. Hva skjedde eller viktigere hvor er jeg?!
()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()
Mer?