Marcus Og Martinus- Fortiden Forandrer Alt

Hvorfor sa du det?

Hei dere jeg kommer med enda en del jeg siden har hatt litt dårlig samvittighet siden har ikke oppdatert da jeg sa jeg skulle haha så ja.

Marcus pov*
HVA? HÆ? JEG..Jeg forstår ingenting nå. Stina ble nettopp kuttet med en kniv over hoved pulsåren og faller ned mot gulvet. Men martinus rekker å ta henne i mot og det siste han sier før hun forsvinner helt er Jeg Elsker Deg. Hva søren.

T- Marcus ta med deg stina til bilen jeg skal banke denne jævela dritt ungen
M- men æ.. greit

Nå hadde jeg og pappa sittet i biøen her i nesten en time og martinus hadde enda ikke kommet så jeg bestemte meg for å gå inn igjen.

M- MARTINUS! KOMMER DU SNART?

Da jeg kom inn så jeg at ham andre gutten lå på bakke og martinus reiste seg og kom mot meg.

T- kom igjen Marcus vi må dra til sykehuset og det fort

Stina's pov*
Jeg kunne se lyset igjen, alle minnene dårlig gode, alt som jeg hadde sett før. bare at denne gangen så skal jeg ikke gå noen steder for jeg skal bli her til jeg våkner eller for alltid for den grunn. Jeg vil bare våkne opp igjen så jeg kan få spurt martinus hvorfor han sa det han sa. Kanskje det var for å irritere Sebastian, kanskje han vet at stina er meg eller kanskje det var fordi han mente det. jeg vet virkelig ikke og er egentlig litt usikker på om jeg har lyst til å vite det.

Martinus pov*
Hvorfor må dette ta så lang tid. Hun burde ha våknet nå eller så, eller så er hun borte. Hvis hun er det så får jeg aldri sagt henne sannheten, jeg får aldri sagt det som jeg skulle si med en gang hun våknet.

L- Lege
L- jeg tror dere må dra nå
T- men vi venter på at hun skal våkne
L- ja men.. hun kommer ikke til å våkne, jeg beklager men hun er borte
M- men..
Kj- gutter det er ikke noe vi kan gjøre, la oss dra hjem

Vi gikk mot døra. Jeg ville ikke. Jeg vet at hun er borte, men det kan være et håp om at hun fremdeles kan høre meg. Jeg må inn på rommet hennes. Da vi hadde gått ut av døra så satt jeg ned farten litt, og når det var et mellomrom mellom meg og dem så snudde jeg meg å løp.

Marcus pov*

Kj- MARTINUS!!
M- Pappa la han gå
Kj- men..
M- du sa det selv det er ingenting vi kan gjøre

*
Martinus pov*
Jeg kom inn i rommet og der var hun. Hun lå der på senga, øynene lukket og helt lydløs. allikevell så var det noe med henne som fikk meg til å tro at hun bare sov og ville våkne snart. Jeg var nldt til å fortelle henne det.

T- Stina?
jeg vet at du ikke kan svare meg og at du sikkert er borte for gått, men jeg er bare nødt til å si deg noe. Du hører meg sikkert ikke, men hvis du gjør det så er jeg nødt til å si hvorfor jeg sa det jeg sa. Grunnen er fordi jeg får deg ikke ut av hodet mitt, helt siden jeg og Marcus fant deg i skogen i trondheim, da du sang på plystre på deg. Ja jeg vet at dere to er samme person. Det var bare noe som var ljent med deg, selv om det var første gang jeg så deg så føltes det ut som om jeg hadde kjent deg hele livet. Da du ble kidnappet viste jeg ikke hva jeg skulle gjøre mes meg selv. Vi måtte til og med avlyse to konserter bare fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe annet enn deg. Jeg burde ha funnet deg før, alt dette her er min feil. Det var jeg som sa til marcus at vi skulle stenge deg inne i kottet og det var det som gjorde at dette skjedde. Hvis jeg ikke hadde gjort det så kunne du fremdeles vært i livet og jeg kunne faktisk fått en sjans til å spurt deg om det jeg har hatt lyst til siden første gang jeg så deg. Jeg Elsker Deg Stina, men jeg har vært alt for redd for å si det og nå er det for seint.

*

Nå har jeg sittet her å grått i en time etter at jeg ble ferdig med å snakke. Det er vell på tide å gå hjem. Jeg slapp hånden hennes og gikk mot døra, stoppet mitt i rommet snudde meg og  så på henne en siste gang før jeg snudde meg å gikk.

S- Martinus vent!
()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()()
Mer?