72th Hunger Games

1

Lyden av bølger som slår mot klippestenene får meg til å våkne fra en søvnløs natt. Det er jo idag uttaket skal skje. Jeg reiser meg opp fra sengen, tar kammen min og starter å gre det lange brune håret mitt. Jeg ser meg selv inn i de blå øynene mine. De er like blå som havet. Det er derfor jeg heter Marina. Jeg krøller håret mitt litt for å gjøre meg litt fin til uttaket. Jeg har uansett ikke tid til å gjøre håret mitt særlig fint, jeg har sverdtrening klokken 11, bare en time før uttaket. Jeg må gjøre den siste finpussen før jeg kommer til å melde meg som tributt. Jeg kaster fra meg krølletangen min og går ned for å finne meg noe å spise. Her i Distrikt 4 mangler nesten ingen mat. Jeg finner meg litt brød og gulost og begynner å spise. "Kommer du til å melde deg idag?" spør en skjelven stemme bak meg. Jeg snur meg rundt og ser hvem det er. Lillesøsteren min Annie. Hun er bare 10 år, men hun ser allerede ut som hun er fjorten femten år gammel. Jeg vet godt hvor redd hun er for at jeg skal melde meg som tributt i dag. "Annie, dette har vi snakket om før," sier jeg. "At du skal gå rett til døden?" sier hun hissig tilbake. Til døden? Hvorfor sier hun det? Vi er født i Distrikt 4, ett distrikt som produserer tributter som kan vere i stand til å vinne. Jeg vet at jeg har gode sjanser til å vinne. Er det ikke nettopp akkurat det jeg har trent for siden jeg lærte å gå? "Hør her, dette kommer til å gå fint," sier jeg. Hun skal til å si noe før mor kommer inn døren. "Hva er det dere snakker om?" spør mor forsiktigt. "Om at Marina kommer til å melde seg i dag," sier Annie sint. Mor ser på meg med ett alvorligt blikk. "Kjære deg Marina, du er bare 17 år. Du har hele livet foran deg," sier mor. "Jeg vet det," sier jeg stivt. Om du har lyst til å leve ett normalt liv her i 4 så er det nesten ingenting som stopper deg. Det er lett å komme seg forbi uttakene. Men jeg vil bli en vinner, en vinner som har oppnådd ære for distrikt mitt. Ikke en helt vanlig person som jobber med å fiske. Og plutselig mens de tankene streifer hodet mitt, kjenner jeg at jeg blir sint. Sint for at mor og Annie ikke tror at jeg kan vinne. "Du gambler med livet ditt" sier mor. Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å skrike til mor og Annie. Kinnene mine gløder av sinne. "Jeg går til sverdtrening nå," sier jeg stivt. Skiven min har falt på gulvet uten at jeg selv har merket det. Jeg tar den opp, kaster den i søpla. Jeg har så vidt tatt bort i dørhandtaket før jeg snur meg mot Annie og mor og sier: "Jeg kommer til å melde meg i dag," Jeg åpner døra og smeller den igjen så fort at de ikke rekker å forme ordet Marina på leppene sine.