72th Hunger Games

9

400 km/t er hastigheten til toget. Vi er i Captiol om bare åtte timer. Vi ankommer Capitol i kveld, men noen av distriktene ankommer ikke før i morgen. Det vil vel si at vi får en natt ekstra i Capitol. Jeg ser bort på Max. Han ser helt avslappet ut. Jeg er fristet til å spørre om tatoveringen hans, men jeg velger å la være. Jeg vil ikke virke som pågående og nysgjerrig. Claudia sitter i en fløyelsofa bak oss og fikser sminken i ett speil i en boks. "Hvor er mentorene våres?" spør jeg Claudia. Hun lukker igjen boksen og sier: "Åh, det vet jeg sannelig ikke, men jeg skal gå og se etter dem for dere!" sier hun og piler ut. Jeg tror en time går uten at det blir sagt noe. Vi sitter bare og venter. Jeg småspiser på en muffins. Etter kanskje en time til med venting, kommer endelig Claudia. "Mentorene sitter ved middagsbordet! Bli med meg!" sier hun. Max og jeg følger etter uten å nøle. Middags kupeen ligger helt i enden av toget, så vi passerer en rekke andre kupeer på veien. Da vi endelig ankommer middags kupeen, ser jeg at det er allerede seks personer der. Jeg gjenkjenner alle igjen, for alle er tidligere vinnere av lekene. Finnick Odair sitter der, Muscida Selkirk, Ron Stafford, Tara Coral, Librae Ogilvy og åtti år gammel Mags Cohen. Finnick har allerede tatt av en stol til meg attmed han, og vinker på meg mens han smiler. Vi går og setter oss. Max setter seg ved gamle Mags. Vi blir servert potetstappe, koteletter, brun kremet saus og alt slags herligheter. Bak oss er det en stor tv som viser tidligere utgaver av Dødslekene. Om 30 minutter får vi se ansiktene på ungdommene vi skal konkurere mot. Ingenting blir sagt, unntatt at Finnick dytter borti meg og prøver å være morsom. Endelig er det noen som tar ordet. "Skal vi starte å diskutere lekene eller?" spør Max ivrig. Muscida tar ordet, og etter kroppen hennes å dømme, så ser det ut som hun er rundt førti år. "Dere skal være med i proffkobbelet sammen med Distrikt 1 og 2. Det vet dere sant?" spør hun. Vi nikker. "Hva er det dere er gode på?" spør hun. "Sverd og kniv," sier jeg kjapt. "Er du god?" spør Tara meg. Jeg nøler ikke å svare. "Jeg er en av beste i akademiet," svarer jeg. "Bevis det," sier Librae og rekker meg en pølsekniv. Hun ser ikke særlig overbevist ut. Ser du det lille hullet der i døra? treff det" sier Librae. "Men det er jo Mahogoni!" sier Claudia. Vi ignorer henne. Finnick ler. Hullet er ca. 3cm i diameter, men jeg har truffet mindre mål før. Jeg tar kniven og kaster den i døra. Midt i sirkelen. Gamle Mags begynner å klappe, og Finnick klapper med han også. "Ikke dårlig," sier Librae. "Og hva med du da?" spør Tara. "Hva kan du?" Max svarer med engang, kjapt og kort. "Jeg er ok med kniver, men spyd og sverd er våpene jeg håndterer best," sier han selvsikkert. Selvsikkerheten i stemmen hans gjør at de andre ikke gidder å teste han, eller spørre om nærmere detaljer, men jeg har sett han i akademiet. Han er rå i spyd og sverd. "Hysh, reprisene av uttakene i de andre distriktene er på tv nå!" sier Ron. Jeg kjenner at jeg gruer meg for å se konkurentene mine. Jeg prøver å danne meg ett bilde av alle konkurentene, men bare noen få fester seg i hodet mitt. En jente fra Distrikt 1 med langt blondt hår blir ropt opp, gutten fra hennes distrikt styrter fram for å melde seg. En jente fra 2 styrter frem for å melde seg frivillig, det samme gjør gutten fra hennes distrikt. En gutt fra Distrikt 3 med briller, maks 13 år gammel, og en høy jente fra 7. Så 8, 9, 10, 11 og så 12. Jeg ler litt når jeg ser tributtene fra 12. "Hvem tror dere er i stand til å vinne? spør jeg. "Vanskelig å si," svarer Finnick. "Dere naturligvis og tributtene fra 1 og 2."Noen outsidere?" spør Max. "Kanskje tributtene fra 7, sagbruk og papir. De har nok brukt øks hele livet." sier Librae. "Om det er wirer på arenaen, så pass på tributtene fra 3," sier Muscida. Timene går, og i bunn og grunn så liker jeg mentorene mine. De er høflige og morsomme, men så slår det meg en ting. "Hvem av dere skal være mentorene våres? Dere er jo seks, men bare to av dere blir mentorene våres." "Meg og Finnick" svarer Tara. "De andre er her bare for å besøke gamle venner og bekjente," sier Finnick. "Uansett, sponsorer." sier Ron. "Dere vil trenge sponsorer, og vil dere ha sponsorer, så må dere gjøre ett inntrykk i Capitol." Dødslekene er ikke en skjønnhetskonkuranse og 'bli venn konkurranse'. Likevel kan sponsorer bety forskjellen på liv og død. De rike menneskene i Capitol, de som støtter tributtene økonomisk, de kan bety forskjellen på liv og død. Vann, fyrstikker og litt mat kan redde livet ditt, men det får du bare om du har sponsorer, og bare deltakerne som gjør best inntrykk får sponsorer. "Så hva er jobben vi må gjøre i år?" spør Max. Muscida svarer med engang: "Få en høy treningsscore og gjør ett godt inntrykk på paraden og intervjuet. Vi har en førsteklasses stylist som vil hjelpe dere," sier hun og smiler. Finnick driver og leker med håret mitt, jeg gir tegn til han at han skal slutte, men han bare ler. "Der er Capitol!" roper Claudia og peker. Jeg hopper opp fra stolen og går mot vinduet. Kameraene har ikke løyet hvor flott og storslagen den er. Toget kjører inn på jernbanestasjonen. Jeg ser at noen av tributtene allerede har ankommet. Inne på jernbanestasjonen står det store mengder med folk som vinker og jubler når de ser oss. Jeg vinker tilbake og gir de ett stort smil. Max gjør det samme. Mentorene våre holder seg i bakgrunnen, så oppmerksomheten skal bli rettet mot oss. Etter ca. 1 minutt med vinking - stopper endelig toget. "Kom!" sier Claudia. "Vi har ankommet Capitol!"