72th Hunger Games

41

Jeg våkner med ett rykk. Jeg titter ut av hulen og tenker: Idag skjer det. Jeg kan være ute av denne arenaen i kveld. Regner pøser ned. Kunne ikke spillmakerne vært litt mildere med været? Jeg bestemmer meg for å gå ut av hulen. Blir jeg værendes i hulen, vil spillmakerne sende noen mutanter etter meg. Jeg nøler med å gå ut, for jeg vil ikke bli våt. Regnet pisker mot kroppen min. Allerede etter to minutter er jeg gjennomvåt. Hvor kan Bruno være hen? Kanskje jakter han på meg. Men arenaen er stor og sjansen for at han vil finne meg er liten. Spillmakerne vil helt sikkert føre oss sammen. Jeg tenker tilbake på tidligere Dødsleker. Når de to gjenværendes tributtene slåss, er det som oftest ved Overflødigetshornet. Eller på en stor flate. Det er ikke vanskelig å tenke ut hvorfor arrangørene vil føre oss dit. Grunnen er fordi seerne i Capitol vil se en blodig finalekamp. Hvilken underholdning er det om Bruno sitt spyd borer seg inn i hjertet mitt nå? Null underholdning. Jeg bestemmer meg for å gå til Overflødighetshornet. Bedre å gå enn å bli sendt mutanter etter. Regnet øser ned, og jeg håper på at spillmakerne vil stoppe regnet. Jeg går mot Overflødighetshornet sakte mens jeg speider etter Bruno, men jeg ser ikke snurten av han. Jeg vet at jeg nærmer meg Hornet, for jeg kjenner igjen terrenget når jeg gikk til banketten. Det blir overraskendes fort mørkt. Spillmakerne gjør den store innspurten. Den siste veien til Overflødighetshornet bytter jeg på å løpe og jogge for å få i meg varmen. Så ser jeg det gylne hornet. Bruno er ikke der. Nå kommer Bruno til å komme til meg. Regnet øser fortsatt ned. Jeg går mot Overflødighetshornet og mot munningen dens. Jeg veiver med sverdene og gjør noen øvelser. Det føles ut som om sverdene mine veier flere tonn. Jeg er nervøs for å møte Bruno. Bruno er større og sterkere enn meg, ingen tvil om det, men jeg er raskere. Det kan kanskje bli tungen på vektskålen for min del. Regnet gir seg litt. Jeg går inn i munningen til Hornet for å få litt ly. Jeg er utmattet etter turen, og klærne mine veier mange kilo og jeg er klissvåt. Jeg har endelig kommet meg inn i munningen til Hornet, da jeg hører en stemme si: "Er du her for å dø pusekatt?" Jeg skvetter og hyler ett lite skrik. Så ser jeg Bruno. Jeg går sakte ut av munningen. Jeg stirrer inn i de blodrøde øynene hans. Han gliser ett blod rødt smil. Han har mistet spydet sitt, men han er fortsatt bevæpnet med ett sverd. "Nyt den siste tiden du har igjen," sier han og ler. Arrogante drittsekk er det eneste jeg tenker. Jeg tar en kniv fra beltet og kaster den mot han. Kniven suser mot hodet hans. Han vrir seg så vidt før kniven treffer ett dødelig punkt på hodet hans, men han vrir seg akkurat for sent. Kniven lager ett kutt i det venstre kinnet på ansiktet hans. Han tar de tre midterste fingrene sine på såret og gnir blodet ut på kinnet, så de danner tre røde striper. Han snur seg mot meg igjen. Øynene hans lyser av sinne. "Hør her vesla, ingen kødder med meg," sier han sint. Han er fem meter fra meg. Jeg vil rekke å se når han angriper meg. "Synd, for jeg gjør," sier jeg og spytter en klyse mot han. Klysen med spytt treffer nesen hans. Han tørker spyttet bort og sier med rolig stemme: "Det var dråpen."