72th Hunger Games

33

En liten stund blir jeg bare ståendes og stirre på hva som har skjedd. Jeg kommer ikke til sans og samling igjen før en ryggsekk treffer meg med full kraft i magen. Jeg faller ned på bakken. Jeg prøver å reise meg opp, men kroppen min makter ikke det. I steden for ligger jeg bare og tenker på hva som skjedde. Overlevde jenta fra 3? Tviler. Hun hadde aldri rukket å flykte fra eksplosjonen. Så slår en ny tanke meg. Hvorfor gjorde hun det? Har hun feilberegnet bomben sin kraft fullstendig? Har hun trodd at bomben ville bruke litt tid før den eksploderte? Jeg tror ikke det. Hun virket fast bestemt når hun kjørte kniven ned i bomben. Så slår en ny tanke meg. Hva om hun tok selvmord? Hun ville ikke kjent noe smerte. Eller er hatet mot oss proffene så stort ute i distriktene, at hun drepte seg selv sammen med forsyningene våres for å hjelpe de gjernverende tributtene som ikke er fra 1, 2 eller 4 å vinne? En stund ligger jeg og grubler på det. Så hører jeg en stemme: "Kom deg opp!" sier Bruno. Han er sint i stemmen. Jeg lystrer som en hund. Vi går bort til haugen hvor forsyningene våres lå for å se om det er noe som kan reddes. Hele tiden er jeg redd for å støte bort i liket til jenta fra 3, men så kommer jeg på at liket hennes sikkert er sprengt i filler. Jeg ser bort på Bruno og Kati. De leter desperat etter noe som kan la seg redde. De leter helt sikkert etter mat. Nå har vi ikke lenger en pyramide med forsyninger som vi kan ta fra. Vi har ingenting. Plutselog ringer det en bjelle i hodet mitt. Nå må du stikke av. Det er bare fem av oss igjen på arenaen. Overflødighetshornet er bortkastet som leir nå som forsyningene våres er sprengt i filler. Blir jeg lenger værendes her, er det bare spørsmål om tid før Bruno og Kati kommer til å drepe meg. Jeg stirrer bort på de. De har åpenbart ikke funnet noe som kan la seg redde. Jeg går sakte mot skogen. Så løper jeg. "Hei!" roper Bruno etter meg. Han kaster spydet sitt mot meg. Jeg ruller rundt og avverger det. Jeg snur meg, og ser de komme brasendes etter meg. Jeg tar en kniv og kaster den mot Bruno. Han rekker så vidt å dukke unna kniven, men kniven snisser pannen hans. Jeg løper alt jeg kan, men så kjenner jeg noe trenge seg gjennom den venstre hælen min. En lang stor kniv. Jeg skriker av smerte. Jeg vurderer skadeomfanget. River jeg den ut feil, kan en liten del av knivbladet bli igjen i foten. Den kan lage infeksjon som kan føre til døden, og den vil påføre meg kraftige smerter. Bruno og Kati nærmer seg. Jeg er nødt til å ta ett valg. Jeg tar sjansen og røsker ut kniven. Uten hell. For jeg ser en liten metallklump henge igjen i foten. Jeg kan ikke bry meg om det nå. Jeg rekker ikke å flykte, de er for nærme. Jeg drar to kniver fra vesten og kaster de mot de. De dukker unna, men det koster dem litt tid. Jeg forsikrer meg at sverdene mine sitter godt i håndflaten, og løper mot dem. Publikum er sikkert i ekstase nå. De har begge to ett sverd i høyre hånd. Bruno slår sverdet sitt mot hodet mitt. Jeg parerer og sparker foten min hardt i magen hans. Kati kommer skrikendes bak meg. Jeg hopper unna. Sverdet hennes borer seg i bakken. Jeg slår sverdet mot henne, men Bruno kommer henne til unnsetning. Jeg spenner ben på Bruno. Han faller. Jeg skal til å bore sverdet mitt ned i halsen på han, men Kati hopper over meg så sverdet mitt borer seg i hoften hans. Han hyler. Kati har ett lite grep rundt meg, men den ene albuen min er ledig. Jeg slår henne hardt i nesen med albuen. Jeg hører ett knekk. Nesen hennes må ha brukket. Hun hyler og jeg setter på sprang mot skogen. Bruno kaster sverdet sitt etter meg, men han bommer. "JEG SKAL DREPE DEG!" hyler de i kor.