72th Hunger Games

30

Angrepene er over. Arrangørene vil ikke at vi skal dø, ikke enda i hvert fall. Alle vet at de kunne ha gjort kort prosess med oss i løpet av sekunder, om de ville. Den store appellen med Dødslekene er å se tributtene ta livet av hverandre. Men de prøver alltid å manipulere oss til å møte hverandre ansikt til ansikt. Noe som betyr at siden flammene har sluttet, er det i hvert fall noen andre tributter i nærheten. Max død har tvunget fram noe i meg. Å vinne for distriktet vårt er det eneste som betyr noe for meg nå. Men jeg har fortsatt fire andre proffer og fem andre tributter å nedkjempe. Så hører vi ett hyl bare hundre meter fra oss. Vi sprinter bort for å se hvem det er. Det er guttene fra Distrikt 9 og 10. Jeg ser gutten fra 9 allerede ligge død på bakken. Helt sikkert gutten fra 10 som har drept ham. Vi hopper ut av skogen for å angripe. Gutten fra 10 ser forskrekket ut. Han legger på sprang med kniven sin. En lang stor taggere kniv. Vi sprinter etter ham. Hamilton stopper opp for å prøve å skyte ham. Han bommer med en centimeter. Gutten prøver å distrahere oss med å løpe gjennom trær og bak steiner. Jeg er bare fem meter bak ham nå. Jeg ser meg raskt rundt, og de andre saktner farten. De vil vel sikkert la meg drepe ham. Han løper rundt en stor stein. Jeg løper rundt steinen bare den andre veien. Så er jeg foran ham. Han slår kniven i en bue mot halsen min. Jeg dukker og lager en stor X med sverdene mine. Jeg slår de mot halsen hans. Han dukker, men bare så vidt før det er for sent. Han hopper mot meg med kniven løftet. Jeg hopper unna og slår kniven hans ut av hendene hans. Jeg slår han brutalt i ansiktet. Han faller med ett smell i bakken. Han blør neseblod i bekker. Så ligger han bare der. "Gjør det fort," sier han. Jeg ser ham rett inn øynene. "Hei, hvor blir kanonskuddet av?" spør Bruno. Jeg snur meg raskt rundt. De andre er på vei. Jeg løfter sverdene mine til løft. 2 sekunder senere er de i hjertet hans. De andre ankommer, og de ser liket hans. Så hører vi kanonskuddet. "Kom igjen, la oss gå tilbake til Overflødighetshornet og leiren," sier Glagow. Hun tar armene sine rundt ryggen min og vi trasker gjennom skogen. Vi ser Luftputefartøyet heise opp likene. Hele veien hjem tenker jeg på Max. Han er faktisk borte for godt. Jeg vil aldri få se ham lenger. Solen er på vei ned, og mørket faller straks på. Forhåpentligvis vil arrangørene gi oss en fredelig og rolig natt. Tre nye dødsfall bare i dag. Seerne har nok fått en underholdendes dag. Vi når leiren og vi tenner opp bål og steker kylling og gris. De prøver å få meg til å spise, men jeg takker bare nei. Hvordan kan dette ha hendt? Max er død. Jeg husker tilbake på tidligere i dag når vi løp fra flammene. Jeg som løp uten å tenke på Max. Jeg har egentlig ikke kjent Max så godt, men han var jo hjemmefra. Så kommer jeg på noe. Max var jo bare en halvmeter bak meg når vi løp fra flammene. Han var minst tjue meter bak meg før treet falt ned. Jeg vet at jeg er rask, men ikke så rask. Jeg har sett ham løpe hjemme i 4. Han løper 60 meter på bare noe med 7 sekunder. Har han snublet på veien, eller har han måtte tatt en omvei som ingen av oss andre måtte? Har han ropt om hjelp uten at jeg hørte det? Jeg prøver å tenke tilbake. Jeg var så oppslukt i mine egne problemer at jeg rett og slett ikke er helt sikker på om jeg hørte noen ting. Jeg bestemmer meg for å spørre Glagow og Hamilton om de vet noe, for de er de jeg stoler mest på. Da jeg spør de, kikker de raskt på hverandre. Så ser de raskt bort på Kati og Bruno før Hamilton sier med hviskendes stemme: "Max er død på grunn av Bruno." Jeg nekter å tro mine egne ører, men jeg lytter videre. "Bruno falt og snublet i en brennendes gren. Max hjalp ham opp og så kom det en brennedes ildkule. Bruno dyttet Max overende for å redde seg selv. Max og vi andre var separert i to forskjellige hav av flammevegger. Han måtte ta en lang omvei," sier Glagow. Jeg er sjokkert. Jeg stirrer bort på Bruno. Han pusser kniven sin. "Hvorfor sa dere ikke noe?" spør jeg. "Fordi vi var redde for å miste deg," sier Hamilton. Jeg skal akkurat til å si noe, men så spilles nasjonalsangen opp. Jeg ser Max sitt portrett. Tårene pipler ut. Så kommer guttene fra 9 og 10. Så er det over. Jeg er fristet til å ta opp samtalen med Glagow og Hamilton igjen, men jeg lar være. Kati og Hamilton skal rulere på å holde vakt i natt. Jeg stirrer bort på Bruno. Jeg skal drepe ham, tenker jeg. Det frister å bryte opp fra alliansen vår, men jeg kommer bare til å miste ubegrenselig tilgang på mat og vann. I tillegg så kommer de andre fire proffene til å jakte på meg. Jeg bestemmer meg for å vente litt med å bryte opp fra alliansen. Jeg legger meg til rette og stirrer inn i flammene. De får meg til å tenke på døden til Max. Jeg snur meg til rette den andre veien og sovner på ett blunk.