72th Hunger Games

29

"Brann, brann!" hyler jeg. Det oppstår ett kaos i leiren. Jeg tar sverdene mine og løper så fort jeg kan bort fra flammene og de andre proffene. Jeg snur meg raskt rundt og ser at de andre proffene har lagt på sprang. "Mot Overflødighetshornet!" skriker Glagow. Heten er fryktelig, men enda verre enn heten er røyken, som truer med å kvele meg når som helst. Jeg finner ett stort blad og holder bladet over munnen min. De andre proffene er ikke like smarte, for de tenker bare på å komme seg i sikkerhet. Bruno faller på bakken, men han kommer seg raskt opp igjen. Jeg løper halvkvalt over brennedes kvister og busker. Jeg løper først, men de andre proffene ligger rett i hælene mine. Max er bare en halv meter bak meg. Dette er ikke ett leirbål som en tributt har mistet kontrollen over, det er ingen tilfeldig hendelse. Flammene som kommer nærmere er unaturlig høye, og jeg vet at dette er arrangørenes verk. Det har vært for lite action. Seerne i Capitol har helt sikkert klaget på manglende action. Dette knepet er ikke ukjent, det er en klassiker. Jeg vet hva arrangørene tenker. Meg og mine allierte er samlet på ett sted, mens resten er antakelig spredd over hele arenaen. Denne brannen er skapt for å lokke de andre tributtene ut fra skjulestedene sine. Etter at vi har løpt i noen minutter begynner det å svi i hals og nese. Jeg hører de andre proffene hoste og stønne. Så skjer der noe. Ett 5 meteres bredt brennendes tre starter å falle bare noen meter foran meg. Det er maks 5 sekunder før den når bakken. Den kommer til å blokkere utveien, og jeg kommer høyst sannsynlig til å bli drept av røyken eller brent i hel. Jeg ser etter andre muligheter, men de andre trærne og buskene rundt meg står i full fyr. Ingen mulighet til å komme forbi. Bak treet som holder på å falle ned, ser jeg ingen trær står i fyr. Jeg sprinter alt jeg kan og hopper forbi treet og ruller i sikkerhet. Så kommer Bruno, Hamilton, Glagow og Kati. Og der ser jeg Max løpe om kapp med sekundene. Jeg ser svetteperlene hans renne. Han er bare fem meter fra å komme seg i sikkerhet. Så smeller treet ned i bakken med ett brak. Jeg lukker igjen øynene mine, for treet slår ned med så stor kraft at jeg blir redd. Jeg åpner øynene mine igjen og håper på å få se Max. Men han er ikke der. "Max!" hyler jeg. Jeg løper mot flammene igjen, de andre prøver å stoppe meg. Bruno tar tak i armen min, men jeg sparker han en viss plass og han skriker av smerte. "Max!" hyler jeg. "Marina!" roper Max. Jeg hører på stemmen hans at han har store vanskeligheter for å puste og snakke. Jeg vet at han kommer til å bli kveld av røyken om få minutter. Eller så kommer han til å bli brent i hel. Jeg løper panisk rundt flammeveggen han er fanget i for å se etter en utvei. Men flammene er tette som gjerder med 1 cm. avstand. En liten stunds skriker vi til hverandre. Så blir det stille. Jeg vet han er død. "Max!" hyler jeg! Jeg venter på respons, men det eneste jeg hører er flammene som er på vei til å trekke seg tilbake. Så drønner kanonskuddet. Jeg vet han er død. De andre proffene løper bort til meg og trøster meg. Tårene pipler bare så vidt ut. Glagow gir meg en klem og omfavner meg. Så begynner flammene og trekke seg tilbake og vi ser liket til Max. Halve kroppen hans er forslått av brannskader, men jeg håper og tror at han døde av røyken og ikke de forferdelige flammene. Jeg går bort til det døde liket hans. Halvparten av det bronsefargede håret hans er svidd av. Venstre side av ansiktet fra øyet og ned til haken er brannskader og hendene hans er fulle av små brannsår. Jeg lukker øynene hans og gir han en velsignelse som vi bruker hjemme i 4. Så dukker ett Luftputefartøy opp på himmelen. Vi går bort fra liket hans og ser at Luftputefartøyet heiser liket hans opp. Jeg er rasendes over hand død og jeg kommer til å drepe hvem som helst som står i veien for meg. Jeg veiver med sverdet og sier: "La oss jakte."