72th Hunger Games

2

Distrikt 4 er selvfølgeligt ett stort distrikt. På ett kart, former husene i Distrikt 4 seg som en fisk. Ikke vet jeg om det har skjedd av en tilfeldighet, men jeg bryr meg lite. Det kommer ikke til å hjelpe meg å vinne lekene. Jeg bor helt på halen. Det tar ca 10. minutter for meg å gå til trening, selvom treningen er i hjertet på fisken. Distrikt 4 er ett stort distrikt i areal, men det meste av arealet i Distrikt 4 er ubebodd. Istedenfor bor de fleste av innbyggerne i 4 i fisken. Selve fisken er ikke særlig stort i areal, men fisken er stort nok til a den grenser til havene i sør, øst og litt av havet i vest. Det tar maks en time å gå gjennom tvers gjennom hele distriktet. Jeg må gå rundt noen fiskefabrikker og vinner landsbyen, men det forsinker meg nesten ingenting. Solen gløder, jeg tror det er over nesten tretti grader allerede på dagen. Kroppen min føles allerede dehydrert, men den følelsen må jeg bli vant til før lekene begynner. Hvem vet om det vil bli vann på arenaen? Hva om jeg kommer til å dø av tørst? Tanken er så motbydelig at jeg legger den raskt bort. Det er uansett nesten alltid vann en plass på arenaen så tributter ikke skal dø av tørst. Det er ikke mye underholdning i det. Jeg runder det siste fiskeriet og har stø kurs mot treningssenteret, eller akademiet. De fleste kaller det bare akademiet. Porten hvor det står med klar stor skrift: 'VINNER LANDSBYEN' får meg til å stoppe. Her i Distrikt 4 er det lov for alle å gå gjennom vinner landsbyen. En høy bred mann med svart hår åpner porten til meg. Jeg sier ett raskt takk, og han gjengjelder det med å ta av hatten sin for meg. Vinner landsbyen, 24, eller to dusin store hus for hver av vinnerne her i 4. Det var opprinnelg bare 12 hus, men distriktet vårt har passert tolv vinnere, så da bygget Capitol bare tolv nye. I løpet av historien har Distrikt 4 hatt 17 vinnere. 15 av dem er i live, så det er 15 av husene som er bebodd. Det huset dere ville jeg tatt om jeg hadde vunnet, tenker jeg. Jeg vet hva alle vinnerne fra Distrikt 4 heter og nøyaktig hvor de bor. Så jeg begynner å si navnene deres etterhvert som jeg passerer husene deres. "Muscida Selkirk bor i hus 3, Tara Coral bor i hus 5, Annie Cresta, den gale jenta som vant for to år siden bor i hus 6, Ron Stafford i hus 8, ja der bor åtti år gamle Mags Cohen i hus 10. Jeg forsetter å snakke til meg selv, helt til jeg går i en annen person sin rygg. Jeg snubler, og lukker øynene, for jeg har alltid trodd at det kan dempe støtet mot bakken, men han griper meg så vidt før jeg når bakken. Jeg åpner øynene for å se hvem det er. Finnick Odair's berømte sjøgrønne øyne står bare centimeter fra mine marineblå.