72th Hunger Games

18

De andre gratulerer meg for tieren jeg fikk, men det eneste jeg begynner å tenke på er hva som skal til for å få en tolver. Jeg fikk bare en tier, og jeg klarer ikke å se for meg hvordan det kan gå an å gjøre det bedre enn jeg gjorde. Finnick begynner å knyte knuter med håret mitt. Jeg lar ham bare gjøre det. Jeg ser på TV'en for å se om det er noen andre tributter som scorer høyt. Jenta fra 7 får en nier. Tributtene fra 10 får begge seks. Også kommer Caesar til tributtene fra 11 og 12. Gutten fra 11 får faktisk en femmer. Distriktpartneren hans får bare en treer. Tributtene fra 12 får begge en toer. Finnick og Tara begynner å le. Jeg kan ikke annet enn å le med. Caesar forsvinner fra skjermen, og på skjermen kommer ett bilde av oddsene til tributtene i en stor rektangulær boks. Jeg reiser meg opp fra Finnick sitt fang. Jeg hører han ler, så håret mitt ser vel helt latterligt ut. Jeg ser på Distrikt 4. Jeg har oddsene 4-1 å vinne. Max har 5-1 - det samme som Glagow, Hamilton og Bruno. Kati har oddsene 6-1. Jeg står dermed med de høyeste oddsene for å vinne akkurat nå. Dette er en posisjon jeg ikke liker meg i. De andre kommer til å se på meg som den sterkeste. Når jeg og mine allierte splittes opp på arenaen, kan det hende at de allerede på forhånd har avtalt å blinke meg ut først før de rører hverandre, eller kanskje dreper de meg mens jeg sover. Jeg får frysninger i hele kroppen. Jeg kjenner at jeg er trøtt, og jeg går for å legge meg selvom klokken bare er åtte. Alle unntatt Finnick diskuter oddsene til de andre tributtene, og jeg vet at de går ned i hver minste detalj fra hvem som vi med engang kan utelukke og hvem som kan ses på som en trussel. Jeg hører Finnick skoggerler av meg. Jeg går på badet for å se hvor ille denne knuten i håret mitt er. Da jeg når speilet ser jeg at det er en stor og avansert knute. Det ble mye vanskeligere å få den opp enn jeg trodde, og etter en times med strev så ser håret mitt mildt sagt verre ut. Jeg prøver å ta en dusj, men dusjen hjelper ingenting mot floken. Selv ikke når jeg bruker balsam og sjampo. Preppeteamet kommer til å frike ut om de ser dette i morgen. Didyme og Sulpicia har åpenbart ikke sett at Finnick har knytt denne enorme knuten i håret mitt, for da hadde de nok stoppet ham. Jeg roper på Finnick og sier at han skal komme inn på badet med engang. Han kommer leendes inn på badet og sier: "Hva er det søten?" Jeg glor sint på ham. Han stirrer uforståendes på meg, men han brister ut i latter. "Okei okei okei, jeg skal fikse det," sier han. Han tar hendene sine på knuten og begynner å fikle med den. Etter under ett minutt har han fått den enorme knuten i håret mitt løs. Jeg slår han hardt i magen, men de harde magemusklene hans slår tilbake slaget, og ironisk nok så er det jeg som får vondt. Jeg pusser tennene mine sint. Da jeg er ferdig, står han bare der fortsatt. De nydelige sjøgrønne øynene hans er som klistret fast i mine marineblå, og jeg føler meg helt hypnotisert. Han tar hendene sine på kinnet mitt og lener seg mot ansiktet mitt. Han kysser meg på munnen. Jeg føler meg først litt forskrekket og redd, men kysset hans gir meg ett behagelig grøss i kroppen. Han kysser meg i minst 20 sekunder før han slipper meg. "Jeg beklager," sier han og går. Jeg prøver å si noe, men det føles ut som munnen min er klistret igjen med lim. Jeg stubber med føttene og går til rommet mitt. Jeg legger meg ned i sengen og tenker på hva som nettopp har skjedd. Jeg tenker på det i en time, så to timer, og så tre timer før jeg endelig sovner.