72th Hunger Games

19

Den klare solen på himmelen borer seg inn i øynene mine. Jeg åpner øynene mine sakte. Jeg tenker på hva som skjedde i går kveld. Finnick som kysset meg. Jeg fatter ikke hvorfor, men jeg tenker på de tidligere dagene sammen med Finnick, og alle gangene han har flørtet med meg. Jeg tror faktisk at jeg har blitt litt glad i Finnick. Jeg tvinger meg opp av sengen, noe jeg absolutt ikke har lyst til. I tre timer skal jeg jobbe sammen med Claudia, og tre timer sammen med Finnick. Jeg kler på meg, børster håret etter Finnick sin enorme knute og går ut for å spise. Den eneste som har stått opp er Tara. Hun sitter i den fløyelsrøde sofaen. Jeg går bort og setter meg ved siden av henne. Tara Coral, vinner av det 58. Dødslekene. "Hvordan er det å være Finnick's nye yndling?" spør hun meg og smiler. Hvorfor spør hun? Kan hun være missunelig på meg? Jeg tviler. "Hva mener du?" spør jeg dumt. Hun setter en strikk i håret sitt før hun svarer: "Du vet at Finnick har hatt ett øye med deg i mange år nå? Hvordan tror du ellers at han visste om kniv og sverd ferdighetene dine?" sier hun. Jeg stirrer uforståendes på henne. Har virkelig selveste Finnick Odair hold ett øye med meg? "Hvorfor meg?" spør jeg. Tara gliser og svarer: "Engang for noen år siden, satt alle vinnerne i Distrikt 4 og spiste lunsj sammen. Du går forbi vinner landsbyen hver gang du skal på trening sant?" spør hun. "Ja, fortsett videre!" sier jeg ivrig. Hun smiler og begynner å snakke igjen: "Han så deg i ett hull gjennom hekken. Jeg var den eneste som la merke til at han stirret på deg. Han ble helt stum i ansiktet, det lover jeg deg," sier hun og ler. "Er det sant?" spør jeg. "Helt sant!" svarer hun tilbake. "Du ser jo hvor mye han flørter med deg." sier Tara. Jeg svarer ikke tilbake. Jeg ser ansiktet mitt i vinduene - kinnene mine er tomatrøde. Vi ler begge to. Max og Finnick kommer inn. Det virker som om Finnick helt har glemt kysset fra i går kveld, for han setter seg ved siden av meg og spenner bicepsen sin rundt halsen min. Akkurat som Hamilton gjorde. Jeg ler, og ser bort på Tara. Hun kjemper for å holde tilbake latteren. Vi hører heisen åpne seg, og ut kommer Claudia. I dag har hun på seg en kjole med rosa sommerfugler på, i tillegg så har hun en matchendes hatt. Vi setter oss for å spise. Jeg gafler i meg stekte poteter, loff og reker bare for å nevne noe av det. "Intervjuene deres starter ikke før i kveld," sier Finnick. Dere får tre timer hver med Claudia om presentasjonen, og tre med meg om innholdet. Du starter med Claudia, Marina," sier Finnick. Etter at vi er ferdige å spise, så kaster Claudia seg over meg. Vi går inn i et rom i enden av leiligheten. Claudia gir meg ett par røde sko og en lang hvit kjole, og ber meg om å skifte. Jeg går ut på ett bad, og tar på meg kjolen og skoene. Jeg går ut igjen. Skoene er det verste. Jeg har aldri gått i høyhelte sko før, og jeg klarer ikke å venne meg til å sjangle av sted på tåballene. Men Claudia løper omkring i slike sko hele dagen, og jeg bestemmer meg for at hvis hun klarer der, så skal jeg også. Den lange kjolen utgjør ett annet problem. Den vikler seg hele tiden rundt føttene mine, så jeg heiser den naturligvis opp, og da er Claudia over meg som en hauk og dasker meg på hendene og roper: "Ikke over anklene!" Jeg hører latter bak meg. Finnick står i døren og ler. Claudia sender han ett strengt blikk, og han går sin vei. Da jeg til slutt endelig mestrer et noenlunde elegant ganlag, så gjenstår holdningen min. Claudia får meg til å si ett hundretall fraser som innledes med et smil og avsluttes med ett smil. Ved lunsjtid er jeg helt øm i kroppen. "Dette er det beste jeg klarer," sier Claudia og sukker. Jeg har åpenbart ikke svart til forventningene hennes. Etter lunsj tar Finnick meg med inn i oppholdsrommet. "Ikke over anklene!" sier han og skrattler. Jeg ignorer ham. Claudia har tvunget meg til å gå med skoene og kjolen resten av dagen. Jeg føler meg litt irritert over henne, men jeg vet at hun bare vil det beste for meg. Jeg setter meg i sofaen, og Finnick står der bare med rynket panne. "Hva er det?" spør jeg til slutt. "Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal presentere deg. Du har de høyeste oddsene til å vinne lekene. Folk er nysgjerrige, men ingen vet sikkert hvem du er. Inntrykket du gjør i kveld kommer til å være helt avgjørende for hva jeg kan skaffe deg av sponsorer," sier Finnick. Etter å ha fulgt med på intervjuer med tributter hele livet, så vet jeg at det han sier er sant. Hvis man appellerer til publikum ved å være søt, energisk, morsom eller brutal så vinner man ett forsprang. Vi bestemmer oss for at Finnick skal innta rollen som Caesar Flickerman. Hele tiden vår bruker vi til å gjøre dette, og det er veldig gøy faktisk. Finnick er morsom og gjør alltid noe morsomt ut av hva jeg sier. Vi bestemmer oss for at jeg bare skal være meg selv under intervjuet. Jeg ser på Finnick og han ser på meg. Jeg lener meg fram og kysser ham mens jeg små lugger ham i håret. Claudia kommer inn og jeg lener meg kjapt tilbake. "Sitt som en pen dame!" sier Claudia. Jeg har helt glemt det. Jeg retter ryggen min opp og gliser. "Perfekt!" sier Claudia. Vi øver gjennom engang, og Claudia sier at det kommer til å slå godt an hos Capitol. Da det er middagstid tenker jeg på å irritere Claudia litt. Hun står og fikser sminken. Jeg gliser til Finnick. Jeg reiser meg og hoster med vilje for å tiltrekke meg oppmerksomheten til Claudia. Jeg heiser kjolen opp og starter å gå mot spisestuen. "Ikke over anklene!" hyler Claudia.