72th Hunger Games

48

Gatene i 4 fulle av mennesker som feirer over at distriktet har fått en ny vinner. Borgermesteren legger navnet mitt på listen over vinnere. Alle jubler vilt når han gjør det. Når han er ferdig med det, går folk for å feire. Folk klapper og plystrer når de ser meg. Lysene, lyden av bølger, den friske havlukten. Alt er perfekt nå. Timene går, og det eneste jeg gjør er å skrive autografer, takke folk for gratulasjonene jeg får, og vinke, men kvelden har alltid en slutt, og når den er over har de fleste gått til sengs, men det er fortsatt noen igjen. Mor sier at vi ikke flytter inn i vinnerhuset før i morgen. Jeg er utslitt etter dagen. De som er igjen merker at jeg er utslitt, så de løfter meg og bærer meg opp til huset mitt. Ariel gir meg en klem og går hjem. Mor sender de som bærte meg hjem på dør, og takker de høflig. Annie følger meg opp til rommet mitt. Hun hjelper meg med å kle av meg. Jeg stuper oppi senga og sovner. Neste morgen våkner jeg av lyden av bølger. Jeg reiser meg sakte opp av sengen og strekker på armene. Har alt dette bare vært en drøm? Har jeg virkelig vunnet lekene? Jeg ser meg i speilet, og den sprøe Capitol sminken sier at påstandene mine er feil. Jeg har vært i Capitol, jeg har vært på arenaen, jeg har vunnet lekene. Jeg kler av meg kjolen min og tar på meg en dongeribukse og en vanlig bluse. Jeg tar på meg smykket jeg fikk av Ariel også. Jeg vasker bort sminken. Jeg tørker meg i ansiktet og ser meg i speilet igjen. Nå er jeg Marina Macken igjen, bare at nå er jeg en vinnerjente. Jeg går ned for å spise frokost. Mor og Annie har allerede dekket på, så de sitter der pent og lystig når jeg kommer med. Mor gir meg ett kyss og Annie gir meg en klem. Etter mange uker med luksusmat er det litt uvant å spise maten i 4. Men jeg blir fort vant til det. Så ringer det på dørklokken vår. Annie sprinter bort for å åpne. Hun måper når hun ser hvem det er. Jeg vet hvem det er, Finnick. Hun rødmer og går tilbake til frokostbordet. "Det er til deg Marina!" sier hun og lager trutmunn. Jeg slår henne på munnen, men hun bare ler. Jeg går bort for å åpne. Og der ser jeg Finnick. Smellkjekk som vanlig. "Hei søta," sier han og gir meg ett kyss. Jeg tar en rask titt bort på mor og Annie. De later som om de ikke ser oss. "Blir du med en tur ut?" spør Finnick meg. "Selvfølgelig," sier jeg. Han smiler. Jeg tar hånden hans og han tar min. "Hvor skal vi?" spør jeg. Han svarer ikke. Livet i Distrikt 4 går som vanligt igjen. Folk som fisker og filiterer fisk. Ungdommer som trener hardt til neste års utgave av Dødslekene. Solen steker over Distrikt 4, og Finnicks bronsefargede hår glinser. Overalt ser jeg ungdommer som stirrer på oss. Jeg vet ikke om de mener det positivt eller negativt, men jeg bryr meg lite. Jeg speider etter Ariel, men Distrikt 4 er ett stort distrikt og sjansen for at jeg vil finne henne er liten. "Hva med å bade?" spør Finnick. Og ta en dukkert vil ikke skade meg akkurat. "Ok," sier jeg. Han smiler til meg. Finnick finner en ti meter høy klippe. "Vent, mener du at vi skal hoppe?" spør jeg. "Ja, hva trodde du?" sier Finnick og ler. Hva om det er farlig? Men så ser jeg noen jenter stupe uti bare noen meter fra oss. Og jeg kan jo svømme, så hva frykter jeg egentlig? Finnick kler av seg, og jeg stirrer på den perfekte kroppen hans. Jeg legger merke til at jeg sikler, så jeg tørker det panisk bort. Jeg kler av meg jeg også. Så er vi klare begge to. "Damene først," sier Finnick og viser vei. Jeg går bort til enden av klippen. Jeg nøler, for stuping er ikke akkurat min sterkeste side når det gjelder svømming. "Hopp først du," sier jeg. Han gjør seg klar til å stupe. Han retter på den hvite badeshortsen sin og hopper. Stupet hans er perfekt. Så er det min tur. Jeg nøler igjen, men hva er det jeg egentlig frykter? Hallo, jeg vant Dødslekene, også frykter jeg dette? Ingen ville trodd at jeg var en vinner av Dødslekene om de så meg nå. Jeg bestemmer meg for å hoppe i det. Jeg stuper og braser ned i vannet. Jeg krysser fingrene på at jeg ikke så ut som en halvdød hval når jeg stupte der. Vannet er forfriskendes. Overalt ser jeg korallrev, skjell og fisker i regnbuens farger. Jeg ser Finnick bare noen meter fra meg. Jeg gliser og han gliser tilbake. Jeg kan holde pusten i minst 10 minutter under vann, og til tross for at vannet er litt salt, kan alle i 4 se under vann med øynene åpne. Det er noe vi lærer i akademiet. Finnick svømmer mot meg. Han berører meg, tar hendene sine rundt kinnene mine og kysser meg. Jeg kysser han tilbake. Saltsmaken fra munnen hans gjør meg ingenting, selvom jeg egentlig ikke liker å få saltvann i munnen. Jeg glemmer helt at vi er under vann. Vi kysser i to minutter før jeg gir signal til Finnick om at jeg må opp. Jeg svømmer opp til overflaten. Finnick følger etter. Jeg gisper etter pusten. Jeg ser bort på Finnick, og han ser ikke noe andpusten ut. Solen steker. De sjøgrønne øynene til Finnick glinser. Jeg spruter på ham, og stuper under igjen og Finnick følger etter. En stund svømmer vi rundt i vannet og leter etter stein. Finnick finner en perle til meg, som jeg tar i mot. Havet viser seg fra sin beste side i dag. Små fisk i regnbuens farger, korallrev, skjell, små runde steiner. Ahh. Jeg svømmer rundt og småflørter med Finnick, men så starter Finnick og svømme mot østdelen av 4. Jeg aner ikke hvor han har tenkt seg. Jeg snapper etter pusten og følger etter ham uten å nøle. Jeg er en god svømmer, jeg er en av de beste av jentene, men jeg er ingen match for Finnick. Flere ganger må han stoppe opp for å vente på meg. Jeg kjenner meg litt flau. Finnick går opp for å puste for første gang. Jeg følger etter. Finnick drar det bronsefargede håret sitt bakover. Jeg klarer ikke å la være å kysse ham. Etter noen minutter med kyssing og flørting sier Finnick: "Følg meg," "Hvor skal vi?" spør jeg. "Det er en overraskelse," sier Finnick og gliser. Vi legger på svøm igjen. Det er overhodet ikke lett å følge Finnick i vannet. Etter fem hundre meter når vi en sandstrand. Jeg vet at vi er framme. Armene mine er utslitt, og det er en lettelse når det begynner å bli grunnere. Jeg går fem meter før Finnick griper tak i meg og bærer meg opp av vannet. Han slipper meg ned i sanden med vilje og ler. Jeg kaster litt sand på ansiktet hans, og han er gentleman nok til å ikke kaste tilbake på meg. Vi går lenger opp på stranden hånd i hånd og så ser jeg noe. Ett piknikteppe. "Er det du som har gjort dette?" spør jeg. Han nikker. Jeg er litt overrasket over at Finnick har gjort dette, men han kan det å sjarmere damer. Vi setter oss ned og han åpner piknik kurven. Han setter ut en stor skål med jordbær i. Jordbær. Det beste jeg vet. Hvordan vet han dette? Jeg setter meg på fanget til Finnick mens vi spiser jordbær. Jeg spiser jordbær for jordbær. Jeg og Finnick bytter på å mate hverandre, og plutselig blusser det noe opp i meg. Noe kriblendes som jeg vet heter forelskelse. Vi spiser de siste jordbærene, før Finnick sier: "Bli med meg." Hvor skal vi nå da? Finnick rekker meg hånden sin. Jeg tar hånden hans, og følger etter ham. Finnick tar meg med opp på fjellet. Vi går mens vi småprater om forskjellige ting. Så kommer vi til en fjellhylle. Utsikten er det ingenting å si om. Fra denne posisjonen ser vi hele Distrikt 4. Han tar hånden min og drar meg ut på fjellhyllen. Jeg aner ikke om dette er trygt eller ikke, men jeg velger å stole på ham. Vi går helt ut på enden av fjellveggen. Det er minst 100 meter ned. Jeg kjenner meg litt redd. Det gjør åpenbart ikke Finnick. Han tar hendene sine rundt magen min. "Slipp meg," sier Finnick. Jeg skal til å protestere, men rett før jeg skal til å si noe, sier Finnick: "Stol på meg!" Jeg nøler, men til slutt slipper jeg ham. Livet mitt er i hendene til Finnick, men han har ett fast grep rundt meg og koser med meg. "Jeg vil litt lengre inn på klippen," sier jeg. Vi rygger bakover på klippen. Jeg nyter utsikten. Jeg kan se hele Distrikt 4 her i fra. Havet som glitrer, fuglene som hekker, delfiner som leker seg i havet, fisk i alle slags farger og solen som gløder. Den kjølige nordavinden gjør det ikke dårligere akkurat. Jeg nyter utsikten helt til jeg legger merke til at Finnick ikke lenger holder armene sine rundt meg. Jeg snur meg og ser selveste Finnick Odair stå på kne. Han holder en ring. Jeg kan se i øynene hans at han er nervøs og hendene hans skjelver. "Marina Macken. Følelsene mine for deg er så store at de ikke kan beskrives. Vil du gjøre meg den ære å gifte deg med meg?" spør Finnick. Jeg ser ned på Finnick. Han venter bare på at jeg skal si ja. Jeg innså ikke før i dag hvor store følelser jeg har for Finnick. Aldri i verden om jeg kan si nei nå. "Ja, så klart jeg vil," svarer jeg. Han smiler og plasserer ringen på fingeren min. Jeg gråter i bekker fra øynene mine. "Jeg har tillatelse fra moren din," sier han og gliser. Jeg svarer ikke tilbake, for jeg bruker alle kreftene mine på å holde tårene mine tilbake. Han reiser seg og kysser meg på munnen. Han må ha hatt ett ekstra kysseknep på lager, for dette kysset skiller seg ut fra alle de andre kyssene. Jeg frykter øyeblikket når leppene våres skal gli fra hverandre.