72th Hunger Games

43

Bruno ligger likblek på bakken. Jeg har boret sverdet mitt dypt inn i hjertet hans. Jeg står taust og stirrer på den døde gutten. Så begynner trompetene å gjalle, og jeg hører jubelbrølet fra folkemassene i Capitol som de sender direkte over høyttalerne. Så går det opp for meg at jeg har klart det. Nå skal jeg hjem til mor, Annie og Ariel. Jeg kommer til å bli hyllet som en helt hjemme i 4. Luftputefartøyet dukker opp på himmelen og en stige daler ned. Stigen kommer til å føre meg trygt til Capitol. Jeg går mot stigen. Jeg setter begge føttene mine på det nederste trinnet. Den elektriske strømmen låser meg fast. Stigen heiser meg inn i Luftputefartøyet og jeg blir møtt av leger som starter med engang å fikse skadene jeg fikk. De ber meg om å være forsiktig de neste dagene, og de gir meg klar instruks om at jeg ikke skal anstrenge meg. Legene fører meg inn til ett luksuriøst rom med fløyelstepper, sofaer, TV. Jeg setter meg ned i sofaen og begraver hodet mitt under en pute. Jeg skvetter til da jeg ser noen stirre på meg bare centimeter borte, men jeg oppdager at det bare er meg selv som stirrer i mitt eget speilbilde i glassdøren. En avox dukker opp og legger ett brett med mat på bordet. Jeg snur meg grådigt mot brettet. Stekte poteter, egg, bacon, sopp og alle slags herligheter. Det frister å skru på TV'en, for jeg vet at alle innslagene helt sikkert handler om meg og lekene, men jeg vil ikke se mine medtributter dø i en detaljert skildring. Flyet rister en liten stund, og jeg oppfatter at vi har landet på taket til treningssenteret. Det går som regel noen dager etter at lekene er avsluttet før vinneren er presentert, slik at man kan lappe i sammen det utsultede vraket av ett menneske sammen igjen. Ett eller annet sted er Didyme i gang med å sy drakten min til den offentlige opptredenen min. Sulpicia hjelper helt sikkert også til. Finnick og Tara arrangerer banketten for sponsorene mine. Hjemme i Distrikt 4 er de helt sikkert i gang med å arrangere hjemkomstfeiringen. Når en tributt fra 4 vinner blir alt pyntet. Torget, akademiet, butikkene, fiskehusene ved havet. Tanken får meg til å smile. Marina Macken, Distrikt 4's attende vinner. De neste dagene får jeg gips på hælen min. Infeksjonen kunne fortsatt spre seg. Så kommer dagen hvor gipsen fra hælen blir fjernet, og jeg vet at intervjuet med Caesar Flickerman nærmer seg. Jeg ligger i sengen min helt til en Axox kommer inn og sier at jeg kan gå ut til de andre. Endelig. Jeg kler på meg en tynn kjole og går ut i en bred, folketom korridor. Så ser jeg de sitte å vente på meg alle sammen i ett stort rom i enden av korridoren. Eller ikke Sulpicia og Preppeteamet hennes. Men jeg ser Claudia, Finnick, Tara, Didyme og preppeteamet mitt. Blikket mitt fester seg på Finnick. Han er trøtt og utslitt, men han ser utrolig kjekk ut. Uten å nøle legger jeg på sprang mot Finnick. Jeg hopper og han tar meg i mot og hvisker: "Godt gjort søten!" sier han. Jeg kysser han og ser noen svarte ringer rundt øynene hans. Så han har nesten ikke sovet noe i det hele tatt mens jeg har vært på arenaen. Tanken får meg til å smile. De andre gratulerer meg. Claudia gråter og sier at jeg har vært den beste tributten hun noensinne har jobbet med. Hun sier også at hun er i alle blader i Panem nå. "Ikke over anklene!" er det nye mottoet i Capitol nå. Tara gir meg en lang klem og gratulerer meg. Så møter jeg Didyme og preppeteamet mitt. De gråter alle sammen og de klapper og kysser meg på tur. Antonio gir meg faktisk ett stort kyss på munnen. Jeg kjenner den ekle smaken av lepestiften hans. Didyme tørker tårene sine mens hun sier: "La oss gjøre deg vakker for intervjuet ditt i kveld!"