72th Hunger Games

42

Bruno hopper mot meg og slår sverdet sitt i en bue mot hodet mitt. Jeg dukker og ruller elegant unna. Jeg angriper han og slår han fra begge sider med sverdene. Han slår sverdet sitt mot mitt sverd i venstre hånd. Jeg mister nesten sverdet, så jeg bruker ett sekund på å hente meg inn igjen. Bruno bruker det sekundet effektivt. Han slår mot meg med full kraft. Jeg parerer med det høyre sverdet. Han angriper meg og jeg parerer, men til slutt får han ett lykketreff. Jeg faller ned på bakken. Han skal til å bore sverdet sitt ned i hjertet mitt, men jeg ruller unna og slår det venstre sverdet mitt hardt inn i foten hans. Han hyler av smerte og banner som en tyrk. Jeg stabler meg opp på bena igjen og hugger sverdene mine hardt mot han. Han parerer, men slaget mitt er så kraftig at han faller på bakken. Jeg bestemmer meg for å vente til han har reist seg. Han skriker av sinne og angriper meg med sverdet sitt loddrett. Jeg former sverdene mine som en X og står i mot angrepet hans. I ca. 10 sekunder står vi og presser mot hverandre. Han er mye sterkere enn meg, og til slutt klarer jeg ikke å holde X'en mer. Jeg puster og peser. Regnet høljer ned, men jeg kan ikke bry meg om det nå. Jeg hopper og hugger begge sverdene mot han, men han vrir seg akkurat unna og slår ut venstre sverd fra hånden min. Sverdet flyr i lufta og lander 20 meter fra meg. Jeg banner og slår det høyre sverdet mitt hardt mot han. Det klissvåte håret mitt pisker mot ansiktet mitt. Jeg ser at han har mer enn nok med å forsvare seg. Jeg slår sverdet i en bue mot hodet hans, men han dukker litt for sent. Sverdet snisser nesen hans og han begynner å striblø. Han hyler. Dette kan ikke fortsette. Jeg er sliten og utmattet. Jeg er nødt til å gjøre noe vågalt. Bruno er solid i forsvar som en tjue meter tykk jernmur. Han er sterkere enn meg, ingen tvil om det. Jeg har ikke en sjanse å trenge gjennom forsvaret hans. Men han er helt ubevoktet på baksiden av kroppen. Så ser jeg en stor stein. Steinen er formet som en rettvinklet trekant. Hva om jeg bruker den steinen til noe. Så kommer jeg på noe jeg kan gjøre. Det er ett sjansespill, men det kan gå. Jeg løper mot Bruno. Som forventet hogger han sverdet sitt mot meg. Jeg dukker unna og sklir under bena hans. Uheldigvis rekker han å bore sverdet sitt inn i min venstre skulder. Jeg ignorerer smertene og blodet. Jeg løper målrettet mot steinen. "Hei, hvor skal du?" roper Bruno mot meg. Han er bare to meter bak meg. "Slåss som en mann! Feiging!" hyler Bruno til meg. Jeg ignorerer det. Bare ti meter til steinen nå. Bruno er fortsatt hakk i hæl på meg. Ja, han er bare en halv meter bak meg. Jeg hopper på steinen og slår en baklengs salto. Bruno rekker ikke engang å snu seg før jeg borer sverdet mitt inn i ryggen hans. Han faller med ett brak ned på bakken. Han hoster blod. "Gjør det fort er du snill," sier Bruno mens han hoster blod. Det frister å gjøre kål på ham, men nei. Jeg vil la han dø en sakte og pinefull død. "Jeg vet hva du gjorde mot Max, Glagow og Hamilton," sier jeg sint. Han svarer ikke. Pulsen hans går saktere og jeg vet at han snart er ferdig. Men så kjenner jeg ett stikk av skam. Hvorfor skal jeg bare la denne gutten ligge her og dø en sakte og pinefull død? På hva slags betingelser har jeg på å være sint på han? Fordi han drepte Max, Glagow og Hamilton? Dette er jo Dødslekene. Jeg snur han på rygg og borer sverdet mitt i hjertet hans. Så drønner kanonskuddet.