72th Hunger Games

28

Jeg, Annie og mor seiler i en båt på havet i 4. Det er varm og lunt og havet glitrer. Så ser jeg noen svømme rundt båten vår. Jeg går for å se hvem det er. Personen foran meg har bronsefarget hår, sjøgrønne øyner og muskuløs kropp. Finnick. Han strekker hånden sin etter min, og han venter på at jeg skal ta den. Jeg snur meg og ser mor og Annie forberede lunsj. Jeg snur meg igjen. Han tilbyr meg hånden sin. Jeg nøler litt, men jeg tar hånden hans til slutt. Han smiler og drar meg sakte ut av båten. Så er jeg i vannet. Han gir meg ett kyss på munnen, drar meg under vann, og vi svømmer mot havets dyp. Noen røsker i kroppen min og sier: "Hei, våkn opp." Jeg åpner øynene mine langsomt og ser Glagow rekke meg noen kjeks. "Vi stikker på jakt om 10 minutter!" sier hun. Jeg reiser meg opp og ser de andre organisere sakene sine. Jeg spiser kjeksene Glagow gidde meg. Havrekjeks. Jeg er tørr i halsen så de er vanskelige å svelge ned. Jeg klarer bare å svelge de med vann. "Hei, hvor mange er det igjen?" spør jeg. "13," svarer Max. "Hvem er det som er igjen?" spør Kati. "Oss seks, jentene fra 3, 6 og 7 og guttene fra 9 og 10," sier Hamilton. Det er bare spørsmål om tid før jeg og mine allierte splittes opp. Jeg tenker tilbake på tidligere år, når har banden av proffer pleid å splitte opp? Som oftest skjer det når det bare er åtte tributter igjen, da reiser journalister fra Capitol til distriktene for å intervjue familie og venner. Det er ett originalt tidspunkt å splittes opp på. Jeg lurer på når spillmakerne kommer til å føre oss gjenværende tributter til å møte hverandre ansikt til ansikt. De vil nok se blodet flyte. "Klare til å dra?" spør Bruno. Vi andre nikker. Vi bevæpner oss og løper inn i skogen. I flere timer løper vi og finkjemmer skogen. Uten hell. Vi tar oss en pause. De andre tributtene må ha funnet seg en egen vann og matkilde som ikke vi vet om. Ellers har de gode sponsorer. Viss ikke, hadde de måtte gått for å drikke i innsjøen. Innsjøen! Jeg kikker rundt på de andre. Ingen er igjen for å vokte innsjøen. "Hei, hvem vokter innsjøen?" spør jeg grettent. "Vi bestemte oss for å ikke vokte innsjøen i dag," sier Max. "Du skjønner, de andre tributtene må ha skjønt at tributtene som døde i går var ett offer for dere og at de gikk til innsjøen for å drikke. De tør helt sikkert ikke å nærme seg innsjøen," sier Glagow. Jeg konkluderer teorien hennes. Kanskje de andre tributtene har skjønt at de fra 11 døde i går fordi de dro til innsjøen for å drikke. Kanskje de andre har rett. "Okei," sier jeg tørt. Jeg tar opp vannflaska fra skinnpungen og drikker opp alt sammen. Tunga mi lengter etter meg. Jeg må fylle den så fort som jeg bare kan. Etter en halvtimes med pause beordrer Bruno oss å gjøre oss klar for å jakte igjen. Jeg liker ikke å bli beordret fra noen. Jeg har lagt mer og mer merke til Brunos dominerendes holdning på arenaen. Han kommanderer oss, er alltid personen som har det siste ordet i diskusjonene, og han går alltid først når vi jakter. Jeg fikk ett godt inntrykk av han i treningssenteret, men det var som jeg tenkte. Holdningen endrer seg når der gjelder som mest. Vi fortsetter å løpe i en ukjent del av arenaen. Bruno løper først, så meg. Det frister å stikke en kniv i ryggen hans, men da risikerer jeg å få de andre sine kniver i ryggen. Etter flere timer med jakt uten å ha sett snurten til en annen tributt, begynner vi å gå taust gjennom skogen av skuffelse. Publikum har helt sikkert klaget på manglende action i dag, og de kjeder seg nok sikkert også. Det er bare spørsmål om tid før spillmakerne vil gjøre noe guffent. Sende noen ulver eller noen slanger etter oss. Skjer det ikke noe spennendes i dag, så skjer det helt sikkert noe i morgen som vil føre oss ansikt til ansikt. Arenaen er stor, ingen tvil om det. Kanskje noen av tributtene gjemmer seg helt på kanten av arenaen. "Hør her, vi er nødt til å finkjemme endene av arenaen også." sier jeg. De andre virker ikke særlig hypp på ideen. Er de redde for skogen som de ikke har utforsket? "Vi kan dele oss i to grupper og møte ved Overflødighetshornet i morgen kveld?" foreslår Kati. Det høres ut som en god plan. Vi får dekt ett større område av arenaen samtidig som vi øker sjansen for å drepe noen tributter. Og vi trenger ikke akkurat 6 av oss for å drepe en tributt. "Jeg er med," sier jeg. Alle stemmer ja til forslaget. "3 og 3 sammen da. Hva med meg, Kati og Marina?" foreslår Bruno. Jeg vil absolutt ikke være på gruppe Bruno og Kati. Jeg vil mye heller være sammen med Max, Glagow og Hamilton. "Hva med distrikt og distrikt sammen?" foreslår jeg panisk og blunker til Max. "Det høres ut som en god ide spør du meg," sier Max og blunker tilbake. Glagow og Hamilton sier seg enige. Bruno og Kati sier seg enige de også. Vi slår leir bak en stor stein, noe som vil gi oss litt ly mot den kjølige nordavinden spillmakerne holder på å konstruere i kontrollrommet. Vi tenner opp bål og varmer de frosne fingrene våres mens vi hører nasjonalsangen spilles opp. Jeg håper at det kanskje kan være noen tributter som er døde, til tross for at vi ikke har hørt noen kanonskudd i dag. Men det er ingen ansikter som dukker opp i kveld. Jeg sukker og legger meg til å sove. Jeg sovner på ett blunk. Neste morgen våkner jeg ikke av fuglesang, eller noen som røsker tak i meg. Jeg åpner øynene mine og ser 20 trær stå i full fyr.