72th Hunger Games

16

Mens alle de andre måltidene blir servert i leiligheten, så blir lunsj i stedenfor servert her. De har plassert bord rundt i hele spisesalen. Maten ligger på traller rundt i rommet, og du forsyner deg selv. Max og Bruno slår to bord sammen til ett bord. Meg og mine allierte flokker oss rundt ett bord, og prøver å være så overlegne og høylytte som mulig. De andre tributtene sitter plassert rundt i hele spisesalen som forviltede små kyllinger. Det er spennendes å høre om livene deres i Distrikt 1 og 2. I likhet med oss går de på akademi. Bruno sier at tributtene i 2 trener 30 timer i uken. Vi trener bare 20. Kati spør om vi har funnet noen tributter som kan være en trussel mot oss. "Nja, kanskje tributtene fra 7." sier Bruno mens han leker med maten. "Men bare om det er økser på arenaen," fullfører han. Da jeg forteller de andre om Finnick som flørter med meg, bare får å holde samtalen igang - stopper Kati meg opp og sier: "Finnick Odair ser ut som en Gud!" "Ja, han er så lekker!" sier Glagow. Det oppstår en pinlig pause, før Hamilton sier: "Ikke penere enn meg," og tar armene sine rundt meg og Kati og spenner bicepsen til. Vi starter å le alle sammen. I bunn og grunn så liker jeg de andre proffene. De er morsomme og snille, men holdningen deres kommer til å endre seg når det gjelder som mest. Og de må dø, og jeg håper inderlig at det ikke er jeg som må drepe de. Dagene går og jeg lærer meg en masse nye ting som å knyte snarer og fyre opp bål. Jeg klarer til å med og treffe dukken i hjertet med buen, men jeg bruker ett minutt fra å lade buen til jeg skyter. Jeg gikk faktisk ikke på sverdposten før den siste dagen. Jeg slåss mot en assistent med to sverd - en i hver hånd. Jeg presser på, og det føles ut som om jeg slåss mot den gamle assistenten min hjemme i 4. Der er åpenbart at han har blitt trent i mange år. Han dukker unna og parerer alle slagene mine som om jeg er en bok. På den tredje treningsdagen begynner de å rope oss opp under lunsjen til privattrening med dommerne. Distrikt for distrikt, først gutten og så jenta. De roper opp Hamilton. Vi jubler, klapper, plystrer og ønsker han lykke til. Kun for å vise de andre tributtene hvem som er sjefene i disse Lekene. Jeg snakker med de andre proffene. Vi snakker om hva vi skal gjøre foran dommerne. Finnick og Tara har gitt meg klare instrukter om å vise dommerne sverd og kniv evnene mine. De roper opp Glagow, så Bruno og så Kati. Ingen kommer tilbake når de først har gått. Begge tributtene fra 3 har gått for å vise dommerne hva de kan, så Max og jeg er de neste som skal ut. "Hva skal du gjøre?" spør jeg han. "Vise de spyd og sverd evnene mine. Duda?" spør han. "Jeg skal vise de hva man må gjøre for å få en tolver," sier jeg og gliser. Han ler. Jeg liker Max. Det er så enkelt å snakke med han. De roper ut Max. Jeg gir ham noen støttendes ord. Så er det bare meg igjen av proffene. Det føles som en evighet siden jeg ikke snakker med noen av de andre tributtene. De fleste av dem fikler nervøst med fingrene sine. Da de endelig roper opp navnet mitt, reiser jeg meg og går selvsikkert inn til dommerne. Jeg ser spyd, kniver, piler og økser i dukkene etter de andre proffene. Samt dukker uten hode og ben og armer. Dommerne gidder faktisk ikke å fjerne våpnene ut av dukkene etter de andre tributtene, men siden planen vår er å få ett psykisk overtak på de andre tributtene, så er det faktisk helt greit. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal starte hen. På knivposten eller på sverdposten. Jeg bestemmer meg for å starte på sverdposten. Jeg tar opp to middels lange sverd. En i hver hånd. Jeg går mot dukkene. Jeg svinger sverdene litt før jeg starter showet. Jeg starter med å kutte av hodet til den første dukken, jeg slår en piruett og fortsetter mot de neste dukkene, og sånn fortsetter jeg helt til de to siste dukkene. På den nest siste dukka tar jeg sverdene mine på kryss og fanger dukken sin hals. Jeg river hodet av dukken. Jeg snurrer rundt 180 grader og hogger begge sverdene mine rett inn i hjertet på dukken. Dommerne klapper. Jeg løper så fort jeg kan bort på knivposten, for jeg vet at tiden sikkert snart er ute. Jeg trykker på en knapp som gjør at falske fugler blir skutt opp i været. Jeg står helt stille og bare venter på at de skal komme. Jeg ser den første fuglen komme og kaster kniven min mot den. Fuglen faller i gulvet med ett brak. Så blir fire andre fugler skutt opp i været samtidig. Jeg skjerper alle sansene mine og fokuserer på hver eneste fugl. Jeg kaster knivene mine så fort at ingen av fuglene rekker å treffe bakken uten en kniv i seg. Dommerne klapper, og noen av de reiser seg til og med. Jeg neier og går ut av rommet vel vitendes om at jeg kommer til å få den høyeste poengsummen.