72th Hunger Games

37

Er jeg død eller ikke? Jeg ligger utstrakt i hulen og tenker den tanken. Engang for lenge siden strekte jeg meg ut etter det siste eple på ett epletre. Ett vindkast kom og jeg mistet balansen og falt 20 meter. Kroppen min slo mot bakken med ett dunk. Aller verst var at hodet mitt traff en stein. Jeg snappet etter luften og tenkte bare en tanke - vil jeg overleve? Sånn har jeg det nå. Verden er som en tåke for meg, og jeg ser alle de jeg er glad i forsvinne fra meg. Så lysner det for meg. Jeg ligger på bakken og lurer på om jeg er død, men nei. Jeg reiser meg sakte opp og sjekker infeksjonen. De lilla stripene er nesten borte. "Takk Gud," sier jeg. Jeg prøver å huske fra gårdsdagen. Hvordan hjertet og lungene tettet seg igjen. Nålen ligger noen meter borte i hulen fra meg. Den er full av blod på. Jeg trenger sårt litt vann, men jeg har ikke noe vann igjen. Ikke noe mat heller. Jeg tenker på å gå ut for å jakte og lete etter vann, men så kommer jeg på at det helt sikkert er lurt å ta det litt med ro, så de lilla stripene ikke kommer tilbake. Jeg bestemmer meg for å bli i hulen. Til tross for de ubehagelige dehydrerings symptomene. Jeg speider på den klare blåe himmelen etter en sky som kan bety regn. Men solen skinner og det er bare noen få skyer på himmelen. Arrangørene har vel sikkert tørket ut nesten alt vannet på arenaen. Var det noen dødsfall i går? Jeg håper det. Jeg må ha sovet lenge, for jeg fikk ikke med meg nasjonaldagen engang i går. Jeg får uansett vite i kveld om noen tributter har dødd. Så hører jeg trompeter gjalle og en stemme, utvilsomt Cladius Templesmith. Som forventet inviterer han oss på en bankett. Helt sikkert mat og vann. Det er det nesten alltid. Er det lite mat på arenaen inviterer spillmakerne oss på en bankett hvor det er mat. Kun for å lokke oss sammen. Jeg prøver å huske tilbake på tidligere banketter. Det er nesten alltid dødsfall og de gjenværende tributtene er nødt til å kjempe om maten som ligger på bordet. Kanskje er det kalkun og kylling, kanskje er det gammelt inntørket brød. Om jeg er heldig så er det kanskje vann der. Det har helt sikkert vært alt for stille de siste dagene. Kanskje ikke ett eneste dødsfall. Seerne i Capitol har helt sikkert klaget på manglende action. "Banketten vil være ved Overflødighetshornet i morgen tidlig. Lykke til, og måtte dere alltid ha gunstige odds," sier Claudius Templesmith og stemmen hans dør ut. I morgen tidlig ved Overflødighetshornet ja. Jeg er ikke spessielt overrasket over hvor banketten vil finne sted hen. Spillmakerne har alltid banketten ved Overflødighetshornet. Enkelt og greit fordi alle tributtene vet hvor det er hen. Jeg begynner å gruble over morgen dagen. Enkelte ting er jeg sikker på. Kati og Bruno kommer helt sikkert til å være der når banketten begynner. Jeg er ikke like sikker når det gjelder jentene fra 6 og 7. Jeg tror nok at jenta fra 7 vil dukke opp, men jeg er usikker på jenta fra 6. Jeg vet ikke hvordan hun ser ut engang, og hun gjorde ikke noe inntrykk på meg i Capitol. Jeg bestemmer meg for å la sverdene bli igjen i hulen, og heller bruke knivene mine. Å drepe på avstand kan være ett fortrinn, men jeg vet at jeg må gå rett inn i begivenhetens sentrum for å slåss om det lille som er der. Natten faller på og nasjonalsangen spilles opp. Jeg titter opp på himmelen og håper på at det er en konkurrent mindre ved daggry, men ingen dukker opp i kveld. Jeg tør ikke ta sjansen på å sove. Jeg vil ikke forsove meg. Jeg holder meg heller våken, men jeg dupper av av og til. Så begynner morgendagen å gry. Jeg vet hvor veien til Overflødighetshornet er. Hornet er maks en time løpetur fra hulen min. Jeg legger fra meg sverdene i hulen, tar fram noen kniver fra beltet og legger skinnpungen igjen. Etter himmelen å dømme, er klokken bare fem om morgenen. Men jeg vil ikke komme for sent til banketten. Jeg går ut fra hulen og trekker pusten dypt. Då løper jeg til banketten.