72th Hunger Games

25

Vi har gått i skogen i mange timer uten hell. Jeg går nest fremst, bak Bruno. Beina mine begynner å bli slitne og ømme etter en lang dag. Det virker ikke som om de andre er redde, for de prater og ler. Vi bestemmer oss for å slå leir. Vi har rikelig med vann og mat fra Overflødigetshornet, men ved er for tungt å bære så vi må finne det selv. Glagow finner en stor eik som vi hugger raskt ned. Vi er akkurat på vei til å tenne opp bålet, da vi hører noen lyder. "Knepp, knepp" sier det. Vi snur oss forvirret rundt og ser flammene fra ett bål. Hvor dum er tributten? tenker jeg. Hva tenker han eller hun med? Det å tenne opp bål om natten er det samme som å vifte med ett flagg og rope: "Her er jeg!" Bruno og Kati går for å undersøke nærmere. Vi andre tenner opp bålet og følger spent med etter lyder. Så hører vi ett skrik som varer i ca. ti sekunder, som deretter følges av ett kanonskudd. Bruno og Kati kommer tilbake mens de ler. "Hvem var det?" spør Max. "Gutten fra 8" svarer de i kor. "Kati drepte ham," sier Bruno. Da er elleve tributter døde i alt. Hamilton og Max finner fram noen store kjøttstykker. Jeg tar av meg hodelykta og legger den i skinnpungen min. De har akkurat lagt på den siste av seks kjøttstykker på bålet da nasjonalsangen spilles opp. De viser bare noen helt vanlige portretter av tributtene som er døde, de som ble brukt når Caesar avslørte treningspoengsummene. De andre gleder seg, og jeg vet mange av de kommer til å si: "Min!" når ansiktet til tributten de drepte dukker opp. Det er tradisjon. Den første som dukker opp er gutten fra 3. Han som jeg tok livet av. Jeg roper min høyt. Det betyr at naturligvis proffene fra 1 og 2 har overlevd. Faktisk også jenta fra 3. Begge fra 5. Guttene fra 6 og 7. Da må jentene fra Distrikt 6 og 7 ha klart seg. Begge fra 8, ja der dukker gutten som Kati tok livet av. Jentene fra 9 og 10 og begge fra 12. Så slutter nasjonalsangen. 11 døde. En eller annen plass gråter familiene deres, og de roper sikkert også etter vårt blod. Jeg har drept tre gutter som jeg ikke engang vet navnet på. De andre ler og gratulerer hverandre for hvert enkelt drap. De spør til og med om detaljer. Det viser seg at alle tributtene som døde i dag, er blitt drept av oss. Kjøttstykkene er ferdige og vi tar en hver. De er perfekt grillet og de er saftige og møre. De er til og med marinerte. Bålet varmer oss mot den kjølige natteluften. Eiken er så stor at den kommer til å brenne i hele natt, så vi kan sove i bare jakkene. Det er veldig koselig å være sammen med de andre. Vi forteller historier, og jeg glemmer nesten de andre tributtene. De andre tributtene. Hvem vet hvor og hva det er de driver med nå. Mange av de må jo fryse i hjel, med mindre de har en sovepose. De kan i hvertfall ikke tenne opp bål. De må sikkert også være sultne og tørste. Jeg prøver å sette meg inn i situasjonen deres. De har null erfaring med våpen, og de har så dårlige mentorer og stylister at de ikke gjør noe inntrykk i Capitol. I tillegg så er mange av de underærnerte. Så møter de oss, vi som er velfødde, overlegne og arrogante. Hadde jeg vært en av de, hadde jeg vært livredd for proffene. De kommer ut her på arenaen vettskremte. De som overlever, røsker med seg hva de kan av forsyninger. Vi som står igjen som seiersherrer trenger aldri å bekymre oss for matmangel, dehydrering eller mangel på klær og gjenstander. De må helt sikkert tenke grundig igjennom før de spiser noe av det lille de har. Og her sitter vi å ler og koser oss og spiser marinert kjøtt. Vi må virkelig virke ufyselige i deres øyne. Varmen fra bålet vekker meg opp fra tankene, men jeg faller raskt inn i de igjen. Det er ikke deres feil at de har blitt født i ett utkantsdistrikt. Hva om jeg hadde blitt født og oppvokst i Distrikt 12 og hadde vært her ute på arenaen en dag og hørt proffene le og kose seg mens jeg selv kjempet for å holde varmen. Jeg begynner å få litt medlidenhet for de andre tributtene. Så husker jeg Ariel si: "Ikke bli for eplekjekk på deg selv." Det er det som skjer nå. Det kan like godt være en tributt bak meg akkurat nå med en kniv løftet opp for å drepe meg. Jeg våkner opp fra tankene med ett rykk. "Hva er det?" spør Bruno. Jeg forklarer de alt sammen. "Hei, har du virkelig medlidenhet for de?" spør Kati. "Ja," svarer jeg tilbake. "Vi kan ikke bli for eplekjekke og arrogante på oss selv. Og vi må aldri undervurdere de andre tributtene. Dere har jo selv sett hvor mange fra våres egne distrikt som har måtte betale med livet på grunn av at de undervurder motstanderne sine!" sier jeg sint. Det blir helt stille. "Hun har rett. Vi må bli mer forsiktige, ellers vil det få konsekvenser," sier Glagow. Vi gjør oss alle klar til å sove. "Hei, en av oss må holde vakt," sier Hamilton. Alle tilbyr seg, men til slutt så blir det Max som sitter oppe. Jeg legger med ned attmed bålet, sørger for at jeg har begge sverdene i hendene mine og sovner på ett blunk.