72th Hunger Games

46

Jeg blir fraktet i full fart til presidentens herskapsvilla og seiersbanketten. Vi får ikke engang tid til å spise, men jeg røsker med meg en muffin. Funksjonærer, sponsorer og fans slåss alle sammen om å bli tatt bilde med meg. De er som gribber. 100 vis av mennesker vil ta bilde med meg, og til slutt kjenner jeg meg utslitt. Heldigvis for meg blir folk mer og mer beruset utover kvelden. Det er en lettelse når Finnick og Tara endelig kommer for å hente meg. Jeg er utslitt, og Finnick så og si bærer meg tilbake til fjerde etasje i treningssenteret. "Jeg skal la dere være i fred, jeg," sier Tara og går sin vei. Jeg gir Finnick ett kyss. Han gjengjelder det uten å nøle. Etter fem minutter med kyssing sier Finnick: "På tide å gå til sengs søta," Han bærer meg inn til rommet mitt og legger meg på senga. Han legger seg oppå meg og gir meg ett langt kyss. Etter noen minutter drar han leppene sine bort fra munnen min og reiser seg. "Claudia vekker deg i morgen tidlig," sier Finnick. Han har så vidt passert glassdøren til rommet mitt da jeg spør ham om han vil sove hos meg i natt. "Selvfølgelig," svarer han og smiler. Jeg gjør plass til han og han tar armene sine rundt meg som ett beskyttendes skjold. Jeg hviler hodet mitt på brystet hans. Finnick dufter som havet hjemme i 4. Så sovner jeg. Neste morgen vekker Claudia oss. Hun måper når hun ser meg og Finnick sove sammen. Er hun missunelig på meg? Nei, jeg tror ikke det. Så sier hun: "Marina, frokosten er klar!" sier hun med sin muntre stemme. Jeg kler på meg og går ut for å spise. Jeg spiser en tallerk med reker og skalldyr før preppeteamet kaster seg over meg. De fikser håret, sminken og neglene mine. Jeg hører de snakke om begivenheten i går og om hvor fantastisk jeg så ut. Etter noen timer med prepping kommer Didyme inn med en lyseblå silkekjole og noen hvite sko. Hun sender preppeteamet på dør og takker de for innsatsen. Så er det bare oss to igjen. Hun babler om hvor fabelaktig jeg har vært. Dette gjør hun hele den neste timen og jeg svarer bare med ord som "Mmm, ja og nei." Til slitt blir hun ferdig med meg. Claudia kommer inn igjen og eskorterer meg bort til oppholdsrommet hvor jeg skal gjøre mitt siste intervju med Caesar Flickerman. Jeg ankommer rommet og ser Caesar og bare en håndfull kameraer. Caesar gir meg en varm klem når jeg kommer inn. "Gratulerer, Marina. Hvordan har du det?" spør han. "Alt er fint med meg Caesar," sier jeg og smiler. Vi sitter og småprater i ti minutter, før hundrevis av publikummere ankommer. Jeg legger merke til at den første raden er reservert for teamet mitt. Teamet mitt ankommer fem minutter senere. Finnick, Tara, Claudia, Didyme og preppeteamet mitt setter seg ned på den første raden. Julia og Nikita prøver å få fysisk kontakt med Finnick, noe som irriterer meg. Jeg sender Finnick ett skarpt blikk. En kvinne begynner å telle ned, og i neste øyeblikk er jeg direkte på alle TV-skjermer i Panem. Caesar er fantastisk. En liten stund tøyser vi og tuller om Distrikt 12, men det er ikke særlig gunstig for meg. Jeg er sikkert like upopulær i Distrikt 12 som en halvdød rotte. Caesar begynner å stille meg spørsmål om arenaen. Han er imponert over evnene mine og på skjermen dukker det opp detaljerte skildringer av meg når jeg dreper en tributt. Til sammen drepte jeg hele syv tributter. "Marina, hva tenkte du når det bare var deg og Bruno igjen?" spør Caesar meg. "Vel, jeg tenkte at dette kunne jeg klare selvom Bruno var mye sterkere og større enn meg." sier jeg og smiler. På skjermen dukker kampen mellom meg og Bruno opp. De tar pauser innimellom for å vise publikum hvor hardt vi påførte hverandre skader. Etter en lang og blodig kamp, ser jeg meg selv løpe mot steinen. De viser den baklengse saltoen min i slow motion, og så tar de en pause til. "Si meg Marina. Det er noe av det mest fabelaktige gjennom Lekenes historie det du gjorde der," sier Caesar og klapper. Publikum klapper og plystrer. "Jo takk Caesar. Jeg vet ærlig talt ikke hva som foregikk i hodet mitt på det tidspunktet," sier jeg og ler. Så går Caesar gjennom alle skadene jeg fikk på arenaen. Alt fra små brannsår til helt vanlige skader. Det vies stor oppmerksomhet rundt giften i hælen min. "Si meg Marina. Var det noen av dødsfallene på arenaen som gjorde inntrykk på deg?" spør Caesar. Ja, tenker jeg. Men jeg lyver og sier: "Nei, det var det ikke." "Ikke engang jenta fra 7?" spør han. "Jo, det er jo trist at noen dør for de er jo helt vanlige mennesker. Men dette er jo Dødslekene, Caesar," sier jeg og smiler. Han tar en liten pause. "Du har så sannelig rett," sier Caesar. Han tar hånden min, kysser den, og løfter den høyt opp i været og sier: "Mine damer og herrer. Årets vinner, Marina Macken!" Publikum jubler og klapper. Caesar gjør tegn til at sendingen er slutt. Alle ler, gråter og klemmer hverandre. Finnick kommer bort til meg og sier: "Godt gjort, søta," og kysser meg. Tara klapper meg på ryggen. "Tingene dine er allerede på togstasjonen," sier hun. Jeg gjør mine siste vink til publikum, og jeg gir Caesar en varm og god klem. Jeg, Finnick og Tara blir loset inn i en luksusbil. Vi kjører gjennom gatene i Capitol, og når folk ser meg - klapper de og jubler de. Så ankommer vi togstasjonen. Jeg sier farvel til Didyme og preppeteamet mitt. De gråter alle sammen. Jeg takker de for å være de beste jeg noen gang kunne ha fått - noe som ikke hjelper mot tårene som triller ut av øynene deres. Julia tar dette ekstra tungt. Jeg går bort til henne. "Hei, jeg ser dere igjen om noen måneder når jeg skal ut på seiersturne," sier jeg og smiler. Jeg omfavner henne, og hun omfavner meg uten å nøle. Vi går inn i toget. Claudia skal følge oss hjem. Det samme skal Finnick og Tara. Toget setter seg i bevegelse. Mengden i Capiol jubler, plystrer og vinker. Vi braser inn i tunnelen og jeg tar mitt første pust i frihet siden uttaket. Jeg går til den bakerste kupeen og går bort til vinduet. Jeg rekker så vidt å se taket på Treningssenteret før alt blir svart.