72th Hunger Games

39

Bare tre av oss igjen. To til å drepe. Disse tankene har gått rundt i hodet mitt i hele natt. Jeg har nesten ikke sovet. Solen gløder på himmelen. Jeg tror det er noe med 40 grader her i hulen min. Jeg tror faktisk at det aldri har vært så varmt på arenaen før. Spillmakerne gjør sikkert innspurten. Jeg kan være ute av denne arenaen allerede i dag, så vil jeg være hjemme i Distrikt 4 og jeg, mor og Annie vil bo i vinnerlandsbyen. Jeg vil være en vinnerjente. Jeg grubler litt over hva de andre tributtene gjør. Bruno jakter helt sikkert på oss, men jeg er ikke like sikker på jenta fra 7. Det eneste jeg er sikker på er at hun kan kaste økser. Jeg bestemmer meg for å holde meg lavt. Solen gløder på himmelen, og jeg drikker kjapt opp resten av vannet jeg har. Dag blir til natt og jeg kjeder meg faktisk. Noe som er litt ironisk når jeg er på en arena hvor jeg kan bli drept i løpet av ti sekunder. Jeg begynner å fikle med perlen på halskjedet. Jeg tar kjedet av og gransker perlen. Er den ekte eller falsk? Den ser veldig ekte ut. Jeg lurer på hvor Ariel fikk perlen fra. Så kommer jeg på det. Engang hjemme i 4 var jeg og Ariel på torget i en fiskebutikk. En gammel fiskemann solgte de nyeste varene sine. Store, fete fisker. Vi bestemte oss for å kjøpe en til middag. Vi kjøpte en stor torsk og gikk hjem med den. Da vi kom hjem bestemte vi oss for å filitere fisken. Vi skjærte den opp og dro ut innvollene. Også fikk jeg øye på noe. En hvit perle. Hvem vet hvor fisken kan ha funnet den hen? Jeg viste den til Ariel. Vi diskuterte en liten stund hvor fisken kan ha funnet den. Jeg tok hånden til Ariel, åpnet hånden hennes, og la den perlen i de klissete handflatene deres, men på en betingelse. Jeg vil for alltid være hennes bestevenn. Og nå har hun gitt den til meg. Det føles nesten ut som om hun er her sammen med meg. Jeg savner henne så fryktelig mye. Men jeg bestemmer meg for å ikke tenke på henne. Jeg er nødt til å fokusere på de neste dagene. Det er nesten helt mørkt ute nå. Jeg bestemmer meg for ikke å tenne opp bål. Jeg tar ikke sjansen. Jeg finner frem kalkunen. Heldigvis er den stekt fra før av. Kalkunen smaker en blanding av kylling og gris. Mmm. Så spilles nasjonsangen opp. Jeg ser opp på himmelen. Ingen døde tributter i dag heller. Jeg bestemmer meg for å prøve å få meg litt søvn. Jeg slukker bålet, selvom det betyr en iskald natt. Jeg finner puten av blader og mose, og legger meg ned for å sove. Så sovner jeg. Neste morgen våkner jeg av fugler, men ikke de vanlige fuglene. Det er noen lyserosa hegrer. Det kan ikke være ekte hegrer, for nebbene deres er sylskarpe som sverd. Mutanter. De er bare ti meter fra hulen min. Jeg er nødt til å stikke fra hulen. Hulen er ingen trygg plass lenger. Jeg finner frem skinnpungen og fester den forsiktigt rundt midjen min. Jeg forsikrer meg om at knivene er i beltet mitt. Så går jeg roligt ut av hulen min. De lyserosa hegrene stirrer på meg. De er helt sikkert kjøttspisendes fugler. Jeg går sakte rundt de. Bare tjue meter til, så vil jeg være forbi alle hegrene. Femten, 10 meter. Så bryter kaoset løs. Fuglene hyler og begynner å flaske rundt meg. Skrikene deres er som høytalere, bare tjue ganger sterkere. Så begynner de å fly mot meg. En hegre flyr mot meg med nebbet sitt til angrep. Jeg hugger av hodet med sverdet i høyre hånd. De andre hegrene ser ut til å gå amok når de ser hodet til den døde hegren. De skyter fart mot meg. Jeg dreper den ene etter den andre, men det er minst femti av de, og kreftene begynner å tære på. Jeg bestemmer meg for å løpe mot skogen. Hegrene flyr etter meg mens de hyler og skriker. Jeg får vondt i ørene. Jeg løper en kilometer i full fart, men hegrene er fortsatt tett bak meg. Jeg dreper de en etter en, men den ene hegren borer nebbet sitt inn i den høyre armen min. Jeg hugger hodet av den. Jeg løper videre, men uheldigvis snubler jeg og faller i en gren. Jeg rekker ikke å reise meg før hegrene er over meg. Det er bare ti av de igjen. Den ene hegren slår det venstre sverdet ut av hånden min. Jeg dreper en etter en. Så er det bare tre igjen. De angriper meg alle sammen samtidig. De angriper meg fra alle sider. Jeg hugger av hodet på to av de, men den siste hegren dukker unna slaget mitt. Den borer nebbet sitt i hånden min, noe som får meg til å slippe det siste sverdet og hyle av smerte. Jeg er ubevæpnet. Jeg rygger sakte bakover mot en stein. Så kommer jeg på knivene mine. Jeg prøver desperat å finne fram knivene mine, men hendene mine føles ut som gele. Kroppen min lystrer meg ikke. Nå er det over. Hegren går sakte mot meg. Jeg finner fram en kniv og kaster den mot fuglen, men den flyr unna. Flott, nå er den bare enda sintere. Den skal til å bore nebbet sitt i halsen min. Jeg lukker øynene. Men det skjer ingenting. Når jeg åpner øynene igjen ser jeg hegren ligge død på bakken.