72th Hunger Games

27

Kanonskuddene drønner. Jeg ler, for følelsen er vidunderlig når du endelig har klart noe som du har trent på i 17 år. Jeg gratulerer Glagow og hun gratulerer meg. Vi hopper ned fra steinen for å hente våpnene våres. Gutten fra 11 ligger med hodet vendt mot vannet. Jeg bruker ein grein for å dytte liket nærmere meg. Jeg må røske ut knivene fra liket, for de har boret seg dypt inn i kroppen hans. Glagow drar ut øksa si fra halsen til den døde jenta. Hun har nesten halshugget jenta. Jeg kan faktisk vri hodet hennes bakover og brekke det fra resten av kroppen hennes om jeg vil. Publikum må være i ekstase. Så skjer det noe uventet. Glagow reiser øksen sin og hugger hodet fra resten av kroppen hennes. Jeg stirrer måpendes på henne, men hun sier bare: "La oss dra tilbake til leiren, så de kan hente likene deres." Det eneste jeg tenker på veien tilbake til leiren er: Hvordan har familien til jenta det nå? Det må ha vært grusomt å ha sett henne blitt drept, men enda verre å sett henne blitt halshugget allerede etter at hun var død. Hvorfor gjorde Glagow det? Halshugge henne selv etter at hun var død? Prøver hun å appellere til publikum på en eller annen måte for å skaffe sponsorer? Jeg vet ikke hva som foregår i hodet hennes. Vi ser luftputefartøyet sveve på luften. Den heiser først opp gutten, så jenta. Luftputefartøyet forsvinner og fuglene begynner å kvitre igjen. Det begynner å bli kaldt. Vi bestemmer oss for å tenne opp ett bål og steke noen store kyllinglår til de andre kommer hjem. Det virker ikke som om jakten deres har vært suksessfull, for jeg har bare hørt to kanonskudd i dag. Naturligvis kanonskuddene til de døde tributtene fra 11. Natten faller på og jeg forteller Glagow historien om meg og Finnick. Hun lyser opp og snakker livlig med. Jeg vedder på at de viser denne samtalen vår med mindre det er en slåsskamp en eller annen plass. Finnick ser sikkert på og hører denne samtalen med Glagow. Ikke vet jeg om han liker det, men det blåser jeg i. Jeg liker Glagow best av alle proffene. Hun er lett og snakke med og hun har en god sans for humor. Jeg håper virkelig ikke at vi to vil bli de siste tributtene som står igjen. "Hysj, det kommer noen," sier hun. Vi løfter våpene våres klar til angrep. Men så hører vi latter og flere løpendes fotpar på vei. Så kommer de ut av skogen. De sprinter mot oss og setter seg rundt bålet i leiren vår. De er sultne og de spiser med god apetitt. "Hei, vi hørte to kanonskudd idag," sier Max. "Ja, vi trodde de var deres," sier Hamilton. Men siden vi er i live så spør de naturligvis om vi vet noe om kanonskuddene. Vi forteller dem alt, til og med da Glagow halshugget jenta fra 11 som allerede var død fra før av. Så spør vi om deres jakt. De sa at de så jenta fra 7, men de klarte aldri å ta henne igjen. Ellers så har det vært en kjedelig dag. De forteller at de har vært på kanten av arenaen. Jeg lytter nøye etter mens jeg kaster kyllinglårene mine på bålet. De andre gjør det samme. Så spilles nasjonalsangen opp. Vi ser begge tributtene fra 11 sine portretter på himmelen i noen sekunder før de forsvinner fra den klare nattehimmelen, og jeg vet at de er ute av denne verden for godt. "Hvem skal holde vakt i natt?" spør jeg. Som i går så melder alle seg frivillig. Det blir til at jeg tar førstevakten og Bruno andre vakten. "Vekk meg når månen har passert fjellet på nedover veien," sier Bruno. Jeg nikker. "Kom igjen, vi trenger mer ved til natten," sier jeg. Alle reiser seg og går for å hente ved. Etter noen minutter på jakt etter tre pinner, returnerer vi og legger litt på bålet, og legger resten av veden attmed. Så blir det sagt god natt, og alle legger seg ned for å sove. Alle unntatt meg. Solen er erstattet med månen. Det er veldig vakkert å se på månen sammen med de mange tusen stjernene. En kveld hjemme for lenge lenge siden, tok mor meg og Annie på en kveldspiknikk. Vi satt oss til rette ved en klippe og så på månen og stjernene. Så hørte vi en lyd som kom fra havet. Det var en hval som sang en nydelig sang. Det var noe av det vakreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Så kommer jeg på at månen og stjernene på arenaen bare er en illusjon, de er ikke ekte. De er kun lagd av penger. Jeg ser en slags øgle pile fram og tilbake i timesvis, og til slutt går jeg lei. Jeg tar fram en middelsstor kniv fra vesten og kaster den på øgla. Kniven borer seg i hodet på øgla, og han dør med engang. Øgla blir ståendes i en latterlig posering. For å få tiden til å gå litt fortere, synger jeg en sang mor lærte meg og Annie. For hver gang sangen er ferdig - kaster jeg en kniv i øgla og starter sangen på nytt igjen. Dette gjør jeg helt til jeg ser at månen har passert fjellet på nedover veien. Jeg vekker Bruno og han går for å holde vakt. Jeg slenger meg ned attmed bålet. Jeg stirrer inn i flammene, og en liten stund ser jeg meg selv bli kronet som vinner av det 72. Dødslekene i flammene. Jeg sovner av den behagelige følelsen.