72th Hunger Games

8

En gruppe fredsvoktere tar oss med inn til tinghuset. Tinghuset er en stor og spektakulær bygning. De loser meg og Max inn i hvert vårt rom. Det er her vi skal ta farvel med familiene våre. 10 minutter går uten at jeg har sett snurten av mor og Annie. Jeg filer neglene mine med en eller annen slags dings jeg fant. Jeg er akkurat ferdig med neglene mine, da jeg hører en dør gå opp. Annie løper inn i armene mine og gir meg en klem. En stund er vi helt tause, før Annie sier: "Prøv og vinn, Marina." "Så klart skal jeg vinne, og jeg skal vinne for deg og mor!" svarer jeg henne. Annie slipper taket mitt, og jeg ser bort på mor. Hun er på gråten. Jeg går bort til henne og gir henne en klem. Jeg hvisker i øret hennes: "Pass på Annie." Hun nikker. Jeg ser inn i øynene hennes, de røper frykt, men besluttsomhet. En fredsvokter åpner døra og sier at tiden har gått ut. Annie og mor gir meg en rask klem, før de går ut. Jeg hører så vidt Annie og mor si: "Elsker deg!" før fredsvokteren smeller døra igjen. Jeg hører døra åpne seg. Ariel gir meg en rask klem og sier: "Hør her, vi har ikke mye tid." Hun tar av smykket hun har rundt halsen. Ett smykke med en hvit perle på. "Du får lov til å ha med deg en ting på arenaen som minner deg om distriktet ditt. Vil du gå med denne?" Hun fester den på meg uten at jeg har gitt henne svar. En fredsvokter åpner døra og sier at tida er ute. Hun gir meg ett raskt kyss og sier: "Lykke til." Så er hun borte. Skal jeg bare sitte her? tenker jeg. Skal ikke mentoren min hente meg? Men etter ca. fem minutter - kommer Claudia inn og henter meg. Jeg ser Max vente bak henne i gangen. Hun fører oss ut i en korridor og ut en bakdør så vi skal slippe media. Noen fredsvoktere loser oss inn i en bil. "Hvor skal vi?" spør Max. "Til jernbanestasjonen," svarer Claudia med munter i stemmen. Det er umulig å ikke like Claudia - hun snakker i ett sett og er alltid så blid og positiv. Etter at vi har kjørt i 10 minutter, dytter Claudia oss ut av bilen, og til ett hurtigtog fra Capitol. Hun loser oss inn i toget. Toget er noe av det vakreste jeg har sett. Fløyelstepper, fløyelssofaer, Mahogoni møbler og alt slags godsaker som ligger på trallene. "Alt er til dere!" sier Claudia muntert. Jeg tar en liten kake og smaker på den, sjokoladekake med karamellkrem. Mhmmm. Toget begynner å bevege på seg. Ute vinker folk til oss. Jeg kan ikke annet enn å vinke tilbake. Og jeg kjenner at jeg må holde litt tilbake for ikke å felle en tåre. Distriktet blir bare mindre og mindre for hvert sekund som går. Til slutt ser jeg ingenting av distriktet mitt. Max spiser noe gelegodteri, jeg har smakt sånne hjemme. Jeg bestemmer meg for å prøve. Jeg er i en slags transe når jeg spiser gelegodteriene, da Claudia sier: "Vi er i Capitol om 8 timer!"