22

529 44 8
                                    

Jeg våkner i armkrokene til Finnick. Han holder hardt rundt meg, det føles ut som om jeg er hjemme fordi Finnick dufter som Distrikt 4, men det er bare en illusjon. Alt for snart er det klart til å dra til arenaen. Jeg prøver å komme meg fri fra armene hans, men grepet hans blir bare sterkere når jeg beveger meg. Jeg tar hendene mine på kinnet hans og kysser han. Han våkner med ett rykk. Jeg glir leppene mine langsomt fra munnen hans. "På tide å dra til arenaen," sier jeg. Han nikker. Vi står opp og kler på oss. Jeg vet at Claudia, Finnick og Tara ikke skal dra sammen med oss til katakombene. Straks de er ute herfra, kommer de til å dra til Lekenes hovedkvarter for å skaffe oss sponsorer i bøtter og spann. Didyme og Sulpicia vil reise sammen med oss til selve punktet hvor vi vil bli sluppet inn på arenaen. De siste farvel må sier her. Jeg går bort til Tara og gir henne en klem og takker for alt. Claudia tar oss begge i hendene ønsker oss lykke til. Hun takker oss for å være noen av de beste tributtene hun har jobbet med. Hun takker meg spessielt mye for "ikke over anklene!" greiene. Jeg takker henne for å være den beste eskorten jeg kunne ha fått. Hun får tårer i øynene og så kysser hun meg to ganger på hvert kinn. Så er det Finnick sin tur. Jeg kjenner at tårene begynner å piple, for jeg vil ikke si farvel til Finnick. "Hei søten, ikke gråt," sier han. Han går bort til meg og klemmer rundt meg. Jeg går på tå og kysser han på munnen. Han gjengjelder det. Så glir leppene mine bort fra leppene hans. Jeg går bort til ett luftputefaretøy og en stige hopper ut. En eller annen form for elektrisk strøm holder meg som limt fast til stigen, og jeg blir løftet i sikkerhet. En kvinne i hvit frakk dukker opp med en sprøyte. Jeg er livredd for sprøyter. "Dette er bare sporingsenheten, Marina," sier hun. Hun tar den høyre armen min og stikker sporingsenheten i armen min. Nå vil arrangørene finne ut hvor jeg er på arenaen til ethvert tidspunkt. De vil jo ikke miste noen tributter. Kvinnen forsvinner, og Didyme blir hentet opp fra taket. En avox kommer inn og leder oss til ett rom hvor det er dekket på til frokost. Jeg prøver å spise så mye som jeg kan, for jeg trenger all den maten jeg kan få. Vi kjører fra Capitol. Turen tar om lag en time. Vinduene blir svarte, ett sikkert tegn på at vi nærmer oss arenaen. Luftputefaretøyet lander, og Didyme og jeg går tilbake til stigen, som denne gangen leder oss ned til katakombene under arenaen. Veien er merket med røde striper, så vi følger bare etter de røde stripene. Vi ankommer rommet hvor jeg skal klargjøres. Alt er splittert nytt. Jeg er den første og eneste som kommer til å bruke denne utskytningsrampen. Arenaene er historiske steder som blir vernet etter at Lekene er over. De er populære feriemål for Capitols innbyggere. Man drar dit noen måneder etter at lekene er over, ser på repriser, blir vist rundt i katakomben og besøker steder hvor deltakerne blir drept. Didyme hjelper meg å få på meg antrekket som jeg skal bruke under lekene. Det er ett par enkle gulbrune bukser, en svart bluse, ett belte og en tynn sjøgrønn hettejakke. Støvlene og sokkene er bedre enn jeg kunne håpet på. Bra til løping. Didyme ber meg om å ta en runde for henne. "Komfortablig?" spør hun. Jeg nikker. Om bare noen minutter kan jeg være død, men lite trolig. Vi fra 4 overlever som regel nesten alltid den første dagen. Øyeblikket som jeg har ventet på i 17 år starter snart. "Det hadde jeg glemt!" sier Didyme. Hun finner fram ett halskjede med en perle på. "Hvor fant du den?" spør jeg. "I skjønnhetssalongen,"sier hun. Hun fester den rundt halsen min. Det er gaven jeg fikk av Ariel rett før jeg dro til Capitol. 60 sekunder hører jeg Claudius Templesmith si. "Takk for alt," sier jeg til Didyme. Vi gir hverandre en klem. "20 sekunder," sier Claudius. Jeg slipper taket i Didyme. Didyme har øynene full av tårer. Jeg går sakte mot sylinderen som skal føre meg opp til arenaen. Jeg går inn i sylinderen. Glassrøret spretter igjen og blokkerer veien ut. Så begynner sylinderen å heise meg opp. En liten stund ser jeg bare svart, og så er jeg ute i friluft. Ett øyeblikk blir jeg blendet av det skarpe solskinnet. Så hører jeg den legendariske speakeren Claudius Temlesmith tordne rundt meg på alle kanter: "Mine damer og herrer, la det 72. Dødslekene begynne!"

72th Hunger GamesWhere stories live. Discover now