Waste the Night ⌲

5 ~ Forsvunnet i paradiset

05

Waste the Night

+

~ Leona ~

"Er alle klare?" spør Michael og reiser seg utålmodig opp med sekken på ryggen.

"Have some chill, du er jo like gira som en liten unge i Charlies sjokoladefabrikk ," sukker Ashton lei av maset, som sitter på knærne og knyter skolissene på de høye, nærmest støvlettene sine.

"Men jeg kan ikke vente!" klager Michael og hopper rundt som en liten unge, som Ashton nettop har sammenliknet han med.

Alle står klare utenfor den brune vogna og venter på Calum, som straks kommer ut med en kaps snudd bakover på hodet og en jakke knytt rundt livet.

"Neimen der kommer han jo," sier Luke ertende og slenger armen rundt skuldrene til den solbrune vennen sin.

"Det har seg slik at en viss person faktisk må innse at mamma ikke er her og rydder opp frokosten etter seg," slenger Calum tilbake, hiver armen over Lukes skuldre, og legger trykk på "en viss person" med fjeset så nære Lukes at jeg nesten et sekund lurer på om han skal kysse den høye vennen sin på kinnet. Luke trekker seg kjapt tilbake og en svak rødfarge dukker opp i det ellers ganske bleke fjeset.

"Jeg slapp jo ihvertfall å gjøre det denne gangen," rister Luke så fornøyd på skuldrene. Calum skal akkurat til å servere Luke enda et av hans geniale come-backs, men blir avbrutt.

"Kom igjen alle sammen! Vi har ingen tid å miste!" maser Michael og dytter vennene sine forover for å få dem til å gå.

Jeg må innrømme at jeg kjenner det kribler litt i magen når jeg tenker på hva vi skal, så jeg joiner Michael og hopper ved siden av han langs vognene, og mot stedet vi skal være hele dagen.

"Kos dere!" hører vi fra Max sin vogn, og ut av vinduet henger Max selv og vinker etter oss. Alle guttene og jeg vinker smilende tilbake.

Max har bestemt seg for å bli igjen, smertene i magen er visstnok ganske sterke i dag (noe hun ikke sier til guttene) - og dessuten må noen være igjen og passe på lille Lubert.

Jeg er ganske nervøs for å henge med fire gutter jeg nettopp har møtt en hel dag uten Max, men allikevel føler jeg meg utrolig trygg og velkommen blant dem. Det er ganske overraskende egentlig, siden jeg ikke er en veldig sosial person som liker nye folk.

Det er derfor Max og jeg er så gode venner; fordi hun liker nye folk og nærmest hungrer etter å få oppdage nye personligheter. Og når vi er helt uskillelige, får jeg introdusert meg for nye mennesker hele tiden, noe jeg absolutt ikke har noe imot.

Max passer også sammen med alle, og er det noen hun ikke liker, så viser hun det ikke. Uten henne er jeg sikker på at jeg ikke hadde fått noen venneforespørsler på facebook, eller noen bestevenner på snapchat. Untatt Max selv, da.

Etter vi har passert flere vogner og telt enn jeg kan telle, kan vi endelig skimte noen blinkende lys og høre bassen til musikken karusellene går i takt med. Jepp, karusellene.

"Åååå jeg gleder meg!" hviner Michael som en jente på barneskolen.

De tre andre guttene er ganske gira de også når de ser alle fargene og alt støyet, og alle hopper rundt som gærne. Til og med jeg.

Når vi passerer inngangen, går vi under et stort, blinkende skilt med festivalens navn på og stedet den er satt opp.

"Camp Tune Treasures, San Francisco," leser Calum opp høyt, og jeg må smile av den dype, men fortsatt unektelig søte stemmen hans. Ikke for å glemme lespingen hans, noe jeg nesten dåner av.