Waste the Night ⌲

30 ~ Jeg våknet opp som Tornerose

30

Waste the Night

SURPRISE BITCH

+

~ Leona ~

Så der går vi. Side om side, på vei mot fellesvaskene. Å si jeg er nervøs, er en underdrivelse. Som om det ikke er ille nok fra før, måtte Calum i tillegg selvfølgelig gjøre den tabben med å droppe skjorte. Det er vanskelig å holde øynene vekk fra den nydelige overkroppen hans der alle musklene spennes i det han sleper med seg den ene posen med skittent servise.

Jeg hater meg selv for å være så stup forelsket i han. Jeg er redd her jeg går ved siden av han, redd for at han skal slå meg, redd for at han skal kjefte på meg, redd for alt det verste som kan skje.

Det er pinefult. Han kunne da i hvert fall ha tatt på seg skjorte, for guds skyld?

Den samme kapsen han hadde på seg da han sa jeg var fin sist gang alle vi seks hadde felles frokost sitter på hodet hans i dag igjen, og jeg strever virkelig der jeg går.

Det er grasalt varmt, og jeg svetter selvom jeg bare går her i bikini. Det fortsatt fuktige, lilla håret mitt henger overfladisk over alt, og det irriterer meg til biter.

Vi sier ingen ting, og den skarpe tensjonen mellom oss fordufter ikke et gram. Spaserturen til vaskene føles uutholdelig lang, selvom jeg vet det egentlig bare er fem minutter med jevne skritt.

Jeg kan bare ikke fatte at han slo til Luke.

Og spesielt ikke fordi Luke snakket om meg.

Det er rett og slett ekkelt å gå ved siden av Calum akkurat nå fordi jeg 80% sikkert vet han liker meg, men at han bare ikke vil innse det. Jeg har ingen anelse om hvordan Calum kan reagere til noe som helst, alt han gjør er så uforutsigbart akkurat nå.

Når jeg fersker Calum i å utforske den halvnakne kroppen min med blikket sitt, blir jeg enda mer ubekvem. Jeg overtaler meg selv om at sommerfuglene i magen min ikke er der, men det føles helt ærlig som om kroppen min består av kullsyrevann, og ikke blod. Jeg føler meg som en brusflaske som nettopp her blitt ristet.

Og jeg hater det.

Fordi jeg vet jeg ikke kan få Calum, uansett om jeg innrømmer at det eneste jeg vil ha akkurat nå er han.

Men hvorfor ville han likt meg uansett? Jeg er jo bare en teit sekstenårig jente med overfladiske hormoner over alt, mens han er en erfaren og talentfull attenåring jeg er sikker på bare kan velge og vrake mellom alle jenter i hele verden.

Calum snur fort blikket sitt i bakken foran seg i det jeg har sett han, og jeg ser hvordan kinnene hans blir enda en tone sterkere rød.

Når vi er fremme ved vaskene, slenger jeg den ene posen min med brukt plastbestikk ned i en av de digre konteinerne ved skogkanten. Når jeg kommer tilbake til vaskene, er Calum allerede i gang med å vaske og styre på.

Jeg blir en liten stund stående og beundre den brune ryggen hans, men går straks til arbeid jeg også. Jeg tar tak i en asjett fra posen, og skyller den i vannstrålen til kranen ved siden av Calum.

Spenningen er fortsatt ikke forduftet en dråpe, og jeg blir redd hver gang neven hans knyter seg sammen, og musklene i de en anelse tatoverte armene hans strammes.

Ja, jeg må innrømme jeg blir litt tent, men det eneste jeg klarer å tenke på er hvor vondt det må være å bli slått av den.

Det forblir like stille helt til vi nesten er ferdige, og jeg beveger uheldigvis tallerkenen min så mye til siden at vannstrålen treffer den nakne overkroppen hans.