Waste the Night ⌲

28 ~ Forventet et par andre øyne

28

Waste the Night

+

~ Calum ~

Med en gang føler jeg meg mye verre.

Hun har grått.

Jeg har såret henne, og det viser seg at hun faktisk ble lei seg av at jeg ikke ville være noe mer enn venner - noe som av en eller annen merkelig grunn gir meg blandede følelser.

Jeg føler meg verre fordi jeg i utgangspunktet verken mente eller ville såre henne, noe jeg nå ser jeg har gjort. Magen vrenger seg bare jeg tenker på at hun i denne stund føler seg trist og skuffet på grunn av meg. Men allikevel bruser det litt i magen fordi det betyr at hun sannsynligvis håpet på å en gang se på meg som noe mer enn som bare en venn.

Vent, hvorfor skal jeg være glad for at hun likte meg? Jeg liker jo ikke henne. Det kommer aldri til å bli noe mellom oss, spesielt ikke nå som hun vet at jeg ikke ser på henne som noe annet enn en venn.

"Jeg tror vi får komme oss av gårde, klokka er sikkert mye mer enn vi tror," sier Max, og reiser seg opp fra plastikkstolen, før hun fortsetter. "Kvelden er ung."

Jeg reiser meg opp så fort at stolen min velter bakover og ned i gresset, og jeg tiltrekker meg fleres oppmerksomhet.

"Men det er du også," sier Leona, før hun tar vekk ølboksen fra den blonde venninnas hånd, og setter den på bordet. "Ikke gjør noe dumt," advarer hun, og henviser til at Max ikke skal drikke for mye. Noe som minner meg på at de begge er under atten.

Max bare himler med de gråblå øynene, før hun drar på seg den sorte olajakka si.

Fint Leona ikke sier det til meg, for da hadde jeg ikke klart å smake en dråpe en gang. Jeg har av en eller annen grunn en følelse av at jeg hadde gjort alt hun hadde bedt meg om uansett hva det hadde vært.

Og i kveld er ikke en kveld man skal være edru. Ikke for meg i hvert fall.

I det jeg går for å finne noe litt mer dekkende, kjenner jeg det klø i fingrene etter noe å drikke. Etter noe som kan få meg til å glemme for en liten stund.

Inni vogna bytter jeg til et par hullete, stramme bukser og en sort jakke jeg finner sammenkrøllet i hjørnet av senga. Jeg bytter ut joggeskoene med det utslitte, sorte paret med converse, og bryr meg ikke om å fikse håret.

Den gode følelsen jeg får av å ta på meg varme klær gjør meg glad en liten stund.

"Er alle som skal være med klare?" spør Ashton da jeg er kommet tilbake, og alle unntatt Leona og Michael nikker. Vi begynner vandringen i mørket mot området vi tidligere opptrådte på, der alle scenene er.

På vei inn til gården med alle scenene er vi nødt til å vise frem armbåndene våre til noen vakter, og den spreke, lilla fargen på båndet minner meg med ett om Leonas hårfarge.

Jeg rister på hodet i et desperat forsøk på å få henne ut av hodet, hva er det som skjer?

Når vi kommer inn gjennom porten, gjør nattemørket meg stresset. Den store plassen har et par lys satt opp her og der, men de lyser ikke opp så mye at vi kan se det rundt oss klart. Det svir i øynene da jeg titter opp mot lysene, til tross for at de er så svake.

Jeg kjenner pulsen dunke i hele kroppen, og leter intenst med blikket etter et skilt som kan lede oss til Scene 2. Jeg er stressa.

Fingrene mine fikler nervøst med armbåndet rundt håndleddet, og jeg blir skremt når alle lysende ting minner meg om gnisten i Leonas øyne.