Waste the Night ⌲

25 ~ Punkbuddies

25

Waste the Night

+

~ Leona ~

Jeg våkner med en knute i magen, og en trang til å slå til noe. Nevene verker etter hvor mye og hardt jeg har knyttet dem, og det gjør vondt i hodet etter hvor hardt jeg har bitt tennene sammen. De siste fem timene av natten har jeg ikke sovet et minutt en gang, fordi det kjennes ut som om noe gnager på skjelettet - og spiser meg opp innvendig.

Jeg vedder på at jeg har store poser under øynene etter søvnmangel, og jeg er sikker på at jeg ser like ille ut som jeg føler meg.

"Blir du med ut? Guttene spiser frokost rundt langbordet, og de vil gjerne at vi skal være med," hører jeg en lystig Max fra døra.

"Jeg-" sier jeg, og er nødt til å renske halsen før jeg fortsetter "...blir her en stund."

Max nikker, og går ut igjen der hun kom fra.

Fra utsiden kan jeg høre Ashton spørre hvor jeg er, og Max som svarer at jeg fortsatt sover. Det blir stille en liten stund, før de fortsetter samtalen med et annet tema. Det var Ashton som spurte, og ikke Calum.

Aldri i livet om jeg skal gå ut dit.

Jeg høres kanskje overdramatisk ut, men akkurat i denne stund tror jeg jeg aldri har hatt det verre. Det er sikkert ikke like ille som jeg innbiller meg, men noen ganger må man vel få ha litt tid alene til å bare tenke over situasjonen?

Så situasjonen er altså at jeg er blitt friendzona. Det er greit nok det, men det som virkelig slår meg hardt er at Calum sa han aldri ville gjort noe sånt - at han gjorde det så åpenbart at vi hadde noe. Selvom det ikke var så mye enda, så er det helt grusomt at det hele er borte nå. Han valgte en jente han aldri kan få istedenfor meg. Den traff som satan.

Ok, kanskje jeg er litt overdramatisk.

Etter en stund jeg er sikker på er timer, dunker det forsiktig på døra. Det kan ikke være Max - sånn som hun bare braser inn uten forvarsel.

"Kom inn," sier jeg hest, og døren lukkes sagte opp.

"Leona?"

Jeg ser opp, og smiler svakt da jeg ser et rødt hode i åpningen. Jeg prøver å virke så normal som mulig; jeg vil ikke forklare meg nå, og i hvert fall ikke til Calums bestevenn. Selvom jeg er sikker på at Michael hadde vært støttende og god, så blir det bare feil.

"Hei Mikey."

Michael smiler stort over noe jeg antar er kallenavnet, og føler meg med ett mye bedre.

"Jeg vil ikke forstyrre deg eller no, men jeg lurer på om du kan farge håret mitt nå?"

Gliset mitt blir enda større, og jeg nikker som svar. "Selvfølgelig."

Selvom jeg ikke er i så godt humør, så kan jeg vel ikke la det gå utover alle andre. I hvert fall ikke lille, uskyldige Michael.

"Kult! Jeg venter på deg ute," gliser han, før han smetter ut igjen, og lukker døra bak seg. Jeg hopper ut av senga, og tar på meg klær i en fei. Etter å ha kammet håret og pusset tennene, møter jeg Michael ute, akkurat som han sa.

Michael lyser opp da han ser meg igjen, og jeg kan kjenne hvor spent han er helt hit.

"Hvor skal vi farge det?" spør jeg, og ber til Gud om at det ikke er her et sted. Rødtoppen - som nå ikke er like rød lenger - ser ut til å tenke en liten stund.

"Vi burde vel kanskje gjøre det et sted det er greit å søle hårfarge?" sier jeg, og prøver å hinte til et sted langt langt unna her.

"Vi kan sitte ved oppvask-vaskene ved dohuset," konkluderer han, og jeg slipper ut et lettet pust.