Waste the Night ⌲

33 ~ Jeg sovnet med en gang

33

Waste the Night

+

~ Leona ~

Når jeg våkner på campen for nest siste gang i år, er det stille og rolig. Ungdommene som vanligvis spiller utenfor vognene sine på denne tiden av døgnet, er ikke å høre. Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg tipper de istedenfor å spille, driver og pakker.

Jeg trekker inn den passe tempererte lufta inn gjennom nesa, og lar den strømme gjennom kroppen min før jeg slipper den ut igjen.

Jeg snur meg den andre veien, hvor Max ligger og sover fredfullt. For første gang våkner jeg før henne.

Det blonde håret hennes henger ned i panna, og de halvtykke leppene er akkurat litt åpne. De korte, mørke øyevippene hennes er limt sammen, og kinnene hennes har en søt rosafarge.

Jeg hopper i en sommerkjole, og gjør et forsøk på å ordne meg inne på det knøttlille badet. Jeg gir opp da jeg er nødt til å enten stå oppå dolokket, eller sitte på huk på det fuktige gulvet hvor den kassete doen tar all plassen for å kunne se meg selv tydelig i speilet.

Jeg ordner meg en skål med frokostblanding - og sparer den siste yoghurten til Max - før jeg tripper ut i forteltet, forsiktig når jeg åpner og lukker døra med tanke på den sovende bestevenninna mi.

Det er varmt i forteltet, men ikke like varmt som det pleier.

Når jeg har satt meg ned og puttet en skje i munnen, vibrerer hele bordet da telefonen min lyser opp. Jeg strekker meg etter den, og trykker på knappen.

Calpal: Møt meg i den brune vogna?

Akkurat som telefonen, lyser ansiktet mitt opp i et digert smil. Resten av frokostblandingen går ned på et blunk, og jeg trasker mot den brune vogna. Akkurat som i forteltet, så er det varmt ute, men ikke for varmt. Morgensolen har så vidt stått opp, og hviler over trærne rundt campingplassen.

Når jeg forsiktig skyver opp døra til den brune bogna, kjenner jeg en guttete lukt slå meg rett i fjeset. Han den tilhører sitter i senga, lent inntil veggen med blikket studerende på fotoveggen foran seg. Den bare overkroppen hans er ekstra brun blant de hvite dynene, og de mørkebrune lokkene ligger rufsete - men kjekt oppå hodet hans.

Han snur seg mot meg når han hører at døren blir lukket bak meg, og et beundrende smil kryper oppover de rosa, fyldige leppene hans.

Han klapper hånda si mot dyna ved siden av seg, og jeg smiler svakt i det jeg går mot han og setter meg ned. Han trekker dyna over bena mine også, og sniker armen sin rundt skuldrene mine så jeg kan legge hodet mitt mot skulderen hans.

Han legger leppene sine kjapt mot tinningen min, med øynene limt fast på fotografiene foran oss. Lukten av dynen er varm og god, akkurat som kroppen hans.

"Hva gjør du?" spør jeg av ren nysgjerrighet, og kjenner euforien i alle mulige kroppsdeler. Hver lille detalj av mennesket ved siden av meg gjør meg overlykkelig, alt fra de myke hendene hans som lager sirkler mot overarmen min, til pusten hans som skyller over ansiktet mitt når han snur hodet ned mot meg.

"Tenker over alt vi har gjort," svarer han, og nikker mot alle de fargerike fotografiene som er teipet til veggen foran oss. "Hvilke bilder vi skal henge opp fra den her turen."

Den mørke og grusete morgenstemmen hans gir meg frysninger helt ned til tærne, kroppen hans vibrerer mot min i det han snakker.

Jeg smiler svakt; skal Max og jeg få være med som en del av fotomontasjen?