Waste the Night ⌲

6 ~ En gammel "venn"

06

Waste the Night

+

~ Leona ~

Jeg snur meg og ser plutselig rett på et brunt hode. Jeg sukker ubemerkelig og trer på meg et falskt smil.

"Neimen hei, Lina!" smiler jenta til meg og slenger det litt oransj-aktige håret bak den tynne skulderen sin. Jeg kan se at fjeset hennes er gjemt bak et tykt lag med sminke selv i mørket. Jeg er helt sikker på at hvis hun hadde klødd seg på kinnet hadde sminken bare blitt skrapt av - akkurat som marsipanen på en marsipankake.

"Det er Leona," mumler jeg og studerer den lave jenta som ikke ser ut til å høre det jeg sier. Hun merker fort Calums eksistens, og trer håret sitt sukkersøtt bak øret når de får blikkontakt.

"Jeg er Abigail, men bare kall meg Abby," fniser jenta og strekker frem hånda mot kameraten min. Han tar den høflig og smiler tilbake til henne. Han presenterer seg selv som Calum, og jeg blir faktisk litt sjalu over hvor opptatt han virker av henne. Ikke veldig opptatt, men mer enn når han møtte meg for første gang. Jeg kan ikke klandre han, han kan vel ikke noe for det. Dessuten var han fortsatt litt morgengretten når vi først møttes.

"Så dere er kjærester eller noe?" spør hun og ser på meg med et blikk som forteller at hun virkelig tror at jeg liker henne.

Jeg kikker fort bort på Calum og kjenner varmen bruse i kinnene. Han biter seg forsiktig i underleppa, noe som får meg til å bli enda varmere.

"Ehm nei..." mumler jeg, selv om jeg helt ærlig skulle ønske jeg kunne svare det motsatte.

"Åh," sier "Abby" som om hun har fått en åpenbaring. Hun skifter med en gang holdning til noe hun tror er smigrende, og jeg kjenner nesten magesyren i halsen. Når jeg ser bort på Calum, ser det ikke ut til at han har noe imot det - noe som gjør meg forbanna.

"Men eh ja, vi var liksom midt oppi noe, så..." forter jeg meg å si og griper Calums håndledd, noe han friker bare så vidt merkelig ut av. Men han drar ikke hånda si til seg.

"Åja, unnskyld," beklager jenta kleint og skjønner at hun ikke burde være her. Det er egentlig ingen grunn til at jeg jager henne vekk, jeg bare misliker å snakke med henne.

"Ser deg senere, Abby," sier Calum før hun er borte, og får et litt sjenert - og ekte - smil fra Abigail. Jeg kjenner sinnet boble i brystet, men sier ingen ting. Egentlig synes jeg litt synd på jenta. Hun er så søt og dum at det ikke helt går an å klandre henne for noe. Noe som egentlig gjør alt hundre ganger verre.

Etter vi har satt opp farten igjen, kremter Calum og jeg merker at jeg fortsatt holder tak i hånda hans. Jeg rødmer og slipper fort, og tar den brune luggen min bak øret mitt.

"Du kjenner henne, eller?" spør Calum litt sjenert etter en stund imens vi går mot dusjhuset.

"Tja, hun er her hvert år," forklarer jeg og prøver å ikke tenke for mye på den provoserende jenta jeg har prøvd å slippe unna hvert år.

Calum nikker uten å se på meg, og jeg klør meg på albuen.

Som sagt har jeg alltid prøvd å slippe unna henne, men siden foreldrene våre er gode venner, har det blitt vanskelig. Noe sier meg at det blir like vanskelig i år, siden Max og jeg stort sett kommer til å henge med fire ganske attraktive gutter.