Waste the Night ⌲

36 ~ Ikke vær tiltrekkende

36

Waste the Night

+

~ Leona ~

Kanskje det er måten Calums kroppsvarme omringer meg imens kroppen hans rører ved min da han prøver å få tilbake pusten, eller hvordan den dype, hese stemmen hans gir fra seg en forferdelig tiltrekkende krysning av stønn og gisp da han prøver å roe ned pusten rett i øret mitt. Ikke vet jeg, men uansett hva det er, så klarer jeg ikke tenke på noe annet enn hvor mye jeg beundrer han. Jeg kan heller ikke si om han gjør det med vilje eller ikke, men uansett får det hele kroppen min til å krible.

Men jeg burde ikke tilgi han, gå videre og late som om ingen ting har skjedd, uansett hvor mye det frister. For det han gjorde såret meg, og jeg er redd for at noe dumt skal skje igjen. Alle spørsmålene som surrer rundt i tankegangen min gjør meg svimmel og kvalm; eller kanskje det bare er effekten denne gutten har på meg - jeg er neimen ikke sikker.

Hele meg vipper mellom himmelen og helvete, problemet er bare at jeg ikke vet hvilket svar som er hva. Er å ikke tilgi han helvete, eller himmelen? Er å tilgi han helvete, eller himmelen?

Jeg får i hvert fall ikke svaret på det hvis jeg ikke bestemmer meg snart.

Alt kunne vært så enkelt, og det er kanskje helt opplagt at jeg burde tilgi han. Men det er ikke så enkelt, for hver lille ting han gjør feil lager en liten rift i hjertet mitt, og snart vet jeg ikke om det i det hele tatt er noe igjen av den pumpende muskelen i brystet mitt. Jeg vet bare ikke om jeg kan holde ut hvis han fortsetter som han gjør.

I hvert fall ikke når han kysser meg slik etterpå.

Herregud, det er visst mer jeg ikke vet om denne gutten enn jeg tror. Og akkurat den tanken både drar meg inn, samtidig som at den skremmer meg til døden.

Jeg kommer på at Calum enda ikke har svart på spørsmålet mitt, i hvert fall ikke med ord.

"Jeg tror ikke jeg hørte noe svar," kremter jeg, etter at vi begge har fått tilbake pusten. "Kan jeg stole på deg, Calum? Kommer noe sånt til å gjenta seg?"

Jeg er kanskje en idiot som ikke har fanget svaret hans hvis han har gitt meg det, men på måten Calum blir helt stille, lener seg tilbake fra veggen og ser meg engstelig inn i øynene, tror jeg ikke det er tilfellet.

Munnen hans åpnes nølende, "Jeg ... vet ikke." Han svelger og skyter blikket i bakken når han svarer. Det virker som om han angrer på det han sier, redd for at det skal gi meg en grunn til å ikke tilgi han.

Han trekker hendene til seg, og avstanden mellom oss blir kjapt alt for stor.

"Jeg skulle virkelig ønske jeg var bra nok," hvisker han, og viker unna blikkontakt. Jeg kjenner hjertet synke i brystet, og jeg ser skyldig ned i bakken.

Bare det at han er så ærlig med meg, er enda et punkt på lista over hvorfor jeg liker han så godt.

Jeg nikker, og fikler med armbåndene jeg har rundt håndleddene. Akkurat som at jeg prøver å samle alle perlene på ett sted på snoren, prøver jeg å samle sammen noe fornuftig å si.

"Kan vi ikke bare... Prøve å være..." presser jeg frem, og møter blikket hans før jeg fullfører, "...Venner?"

Jeg biter meg i kinnet for å ikke angre over det jeg har foreslått da hele kroppen hans synker foran meg, akkurat som munnvikene hans. De mørke, dype øynene hans flakker før de lukkes. De tykke leppene hans presses sammen til en tynn strek, og han gnir en nervøs hånd i fjeset.

"Venner?" mumler han skeptisk, og jeg nikker.

Vi står der en stund i stillhet, før han nikker og bestemmer seg for å åpne øynene og se på meg igjen.

"Okey. Men da får du faen meg ikke være tiltrekkende, for da vet jeg ikke om jeg klarer det," sier han med en sur tone, og ser på meg med strenge øyne. Jeg blir en smule overrasket, men biter det i meg og svelger ned sommerfuglene som prøver å komme seg ut.

Jeg bare nikker, for sjokkert til å si noe som helst. Hva skal jeg liksom svare? Skulle ønske jeg kunne si det samme til deg? Er det sånn venner sier? 

Plutselig er jeg ikke sikker på hvordan man i det hele tatt er en venn lengre. I hvert fall ikke når det gjelder Calum.

Før jeg i det hele tatt rekker å åpne munnen, er han gått. Jeg står igjen alene i den plutselig kalde skyggen, helt bombesikker på at jeg har kommet opp med en avtale som vil bli en utfordring å holde.

***

"Er alle klare?" roper Ashton fra bilen, og alle samles ved Ashtons mellomstore syvseter.

"Ja, denne er litt større enn min bil," sier Max da hun setter seg inn og bakerst. "Synd den var ødelagt da vi skulle til klippen - den er jo råfin. Og så god plass da, gutt!"

Ashtons rullende latter lyder fra der han setter seg ned bak rattet. "Hopp inn."

Luke setter seg ved siden av Ashton, og jeg kjenner det knyte seg i magen da Calum tvinger Michael til å sitte i midten mellom oss. Calum ofrer meg ikke et eneste blikk, og det virker som om han ikke vet jeg er her. Eller heller kanskje som at han ignorerer meg.

Jeg setter meg på den andre siden av Michael, som gir meg et nysgjerrig blikk før han ser tilbake på Calum. Mens vi kjører ut av campingplassen, hviler blikket mitt diskré på den mørkhårede gutten to seter bortenfor. Han ser skummel ut der han sitter, med de mørke øyebrynene trukket nedover i et skremmende utrykk. Øynene hans er fra her jeg sitter helt kullsorte, og hviler hardt i fanget hans.

Veien til stranda virker uutholdelig lang, og jeg er i en helt annen verden enn de fire skravlekoppene som ikke vil holde kjeft. Ikke det at jeg bryr meg, men jeg tror Calum gjør det; med tanke på hvordan han himler med øynene hver gang Michael prøver å inkludere han i samtalen.

Ashtons bil er mye større enn Max sin lille røde, den har god plass og mulighet til å koble mobiltelefonen til stereoanlegget, noe Luke passer på å utnytte.

Luke setter på og begynner å nynne til en sang av Ed Sheeran, og etter hvert kjenner jeg meg litt ukomfortabel.

"I messed up this time, late last night. Drinking to suppress devotion..."

Jeg prøver å zoome ut av teksten, men det virker umulig. Det er som om sangen vil ha absolutt alt fokuset mitt.

"... And though I've only caused you pain..."

Stillheten i bilen bli avbrutt da Calum gjør meg en tjeneste og ber Luke skru av.

"Skift sang, please," hisser Calum litt høyere enn nødvendig, og jeg kan nesten se pulsen hans dunke på utsiden. Måten han biter sammen tennene så kjeven spennes avslører at han tenker akkurat det samme som jeg om sangen.

De andre i bilen blir en smule overrasket, og Luke gir Calum et dømmende blikk før han skifter til en annen sang.

Adeles stemme gjør stemningen en smule mindre spent, og jeg lener meg lettet tilbake i setet imens jeg nyter den deilige stemmen hennes.

"I will leave my heart at the door..."

"Å, jeg elsker denne sangen," mumler Ashton fra førersetet, mens jeg derimot, har ikke hørt den før.

"... If this is my last night with you; hold me like I'm more than just a friend. Give me a memory I can use, take me by the hand while we do what lovers do..."

På dette tidspunktet er det helt musestille i bilen, og det eneste vi kan høre er den nydelige sangen som får meg til å bli sittende helt målløs og stirre ut i lufta.

"It matters how this ends, 'cause what if I never love again?"

+

FOR ET RÆVVA KAPITTEL, SORRY! Hodet mitt føles ut som tåke, jeg klarer ikke tenke

Sånn et par kapitler igjen av boka wow

Q: Hva vil dere skal skje i det neste kapittelet/kapitlene? (Jeg har planlagt det altså, no worries)

Calona er så unødvendig problematiske!!

puss, ily

btw, jeg elsker kommentarene deres!