"Åh, herregud." mumla Marthe irritert. "Sorry.." hviska jeg mot henne. "Jeg må stikke. Mamma ringte da du var i gangen, med den dusten der." svarte hun frekt. "Lol.." mumla gutten. "Må du..?" svarte jeg små skuffet. "Ja, hva tror du?" spurte hun surt. Hun trenger ikke å overreagere heller.. Hun gikk ut og smalt igjen døra etter seg.
"Så sur hun var da.." sa han. "Hva heter du, egentlig?" spør jeg helt ut av det blå. "Felix Willheim Sandman, er mitt fulle navn. Men de fleste kaller meg bare Sandy," svarte han høffelig. Hva faen, han var ikke sånn istad? Jeg hørte et kremt bak meg, og der sto pappa.
Så han er den typen, som er høffelig foran voksne, og 'bad' foran ungdommer.. Dårlig attidute (personlighet). Dette blir gøy. "Jeg sparket Felix i foten under stue bordet og smilte sukker søtt mot han. Han fikk et rødt ansikt som kokte av smerte. Øynene hans ble like røde. Han bet seg hardt i leppa, for å ikke banne.
Jeg sprutet ut i latter. "FITTE I HELVETE! HVA FAEN VAT DET FOR?!" hylte han ut og holdt seg i beinet. Jeg sparker, klorer, og biter hardt. Sånn seriøst. Pappa fikk store øyne, og deretter kom mamma løpende ut kjøkkenet og så forbanna på Felix. Det siste hun vil høre er banneord. Men det eneste hun gjorde var å myse surt med øynene mot han.
Det ringte på døren og mamma åpna døra. Jeg hørte mamma prate om hvor hyggelig Felix hadde vært hos oss. Han har vært, elendig. Jeg hørte en annen dame- og en mammestemme stor kose seg med alt mamma skrøt om.
"Hvem er det, mamma?" roper jeg. Felix er på do.. "Foreldrene til Felix," smiler hun da de kommer inn. "Skjenner du dem?" spør jeg forvirret. "Husker du ikke SandyG? Din barndoms venn?" spør hun alt for hyggelige dama, nesten litt creepy å tenke på.
"Hva har han med saken å gjøre? Hvordan vet du om det?" spør jeg enda mer forvirret. "Felix er SandyG? Har vi ikke fortalt deg det? Beklager vennen," smiler mamma.
Lat som litt mer, mamma er aldri så glad, uansett hva. Hun later som lm vi er den perfekte familie, men det er vi langt i fra. Etter jeg faktisk fårsto hva hun sa fikk jeg sjokk. Han jeg har vært forelsket i, siden barnehagen? Det kan bare ikke være sant.
Kan dere kommentere hva dere syntes, for den gangs skyld? Haha
